Andreas Nilsskog

Artikkel av Kristian Halse om Andreas Nilsskog |

Nedenfor kommer en oversikt over bygdekunstneren Andreas Nilsskog. Mesteparten er hentet fra Hans Nerhus’ bok om Nilsskog fra 1942. Bildene av skapet som er gjengitt under, er tatt av Lars Midbøe.

Andreas Nilsskog er født på Nilsskog i Drevja 14. august 1879. Faren Daniel kom fra Ravatsbakken, farfaren var Andreas Jørnson, født i 1810. Søsken: Albert Nilsskog (født i 1875), Einar, Ludvig, Ragna, Diana, Nils (Utvandret til USA), Albertine, Line og ennå ei som het Albertine, hun døde veldig ung.

Noen milepæler i Nilsskogs liv:

1898: Begynte på kunst- og treskjærerskolen til Lars Kinsarvik i Hardanger. Her studerte han i 3 år.
1903: Fikk kunstnerstipend, det ga han mulighet til å begynne på Statens Kunst- og Handverkskole i Oslo. Her gikk han i “modellørklassen”.
1905: Fikk nytt stipend, og fortsatte på Statens Kunst- og Handverkskole i Oslo. Fikk også opplæring av billedhugger Munthe Svendsen og Harriet Bacher.
1907: Giftet seg i med Othine Olsdotter, født Forsmo. De fikk 8 barn.
1911: Utstilling i Harstad. Her fikk han diplom for et av sine arbeider.

Bauta over Andreas Nilsskog, satt opp av Drevjelaget

1914: Jubileumsutstilling i Oslo. Fikk diplom, medalje og rosende omtale.
1915: Flyttet til gården Molddal.
1926: Utstilling i Bodø, her ble han for alvor kjent i heimfylket sitt.

Viktige hendingar i hans liv:
• Etter sitt opphold på Statens Kunst- og Handverkskole, lærte han
mer tegning og maling hos Erik Werenskiold og Harriet Bacher.
• Fikk anonym støtte fra en “søring” som bodde i en nordlandsby. Han betalte ett av Nilsskogs studieopphold i Oslo. Betingelsen var at han ikke skulle røpe hvem han var.

• Han ble en meget god venn av Sunnhordlandkunstneren Agdestein.
• I Sunnhordland, Hardanger og Voss besøkte han kjente bygdekunstnere.
Skap laget av Andreas Nilsskog Reiser: Bergen – på Bergen museum fikk han se store skulpturverk i tre.
Oversikt over Nilsskogs kunstneriske arbeid:
• Herøy kirke på Helgeland: døpefonten. Denne ble tatt i bruk i 1914.
• Mann med pipe, trefigur. Eier: Gunnar Petersen.
• Treskjærerarbeidet på vikingskipet “Leiv Erikson” som kaptein Folgerø fikk bygd i Korgen i Hemnes kommune. Gerhard Folgerø reiste over Atlanteren med “Leiv Eriksson” i 1928. Båtbygger var Johan Pettersen, Korgen, som også bygde “Roald Amundsen” som ble brukt av Folgerø på en ny tur til USA. Denne turen startet fra Korgen 7. mai 1929.
• Drevjamoen: Jesu oppstandelse
• Drevja kirke: Dåpsengelen
• Dolstad kirke: Dolstad-krusifikset
Roald Amundsen, detaljer på skapet laget av Andreas Nilsskog Grane kirke: Brudestoler, Preikstolen
• Korgen kirke: Skulptur av Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Luther, Hans Nielsen Hauge, M. B. Landstad, Elias Blix, Hellig-Olav, Petter Dass, Thomas von Westen.
• Nord-Flatanger kirke: Altertavle
• Hanøy kirke: Altertavle datert 1917. Motivet er skåret etter et maleri av zimmermann.
• Hanøy kirke: Prekestol
Detaljer på skapet laget av Andreas Nilsskog • Stamsund kirke: Altertavle (1936), Kristusfigur og utskjæringer på prekestolen
(Treskjæreren Andreas Nilsskog har laget altertavlen der en i tre har skåret ut innstiftelsen av nattverden. Samme mann står også bak utskjæringene på prekestolen, samt en Kristusfigur – les mer om kirka.).
• Nordvik kirke på Dønna: Altertavle
• Høylandet kirke i Namdal: Altertavle
• Rødøy kirke: relieff
• Bodø kirke: relieff
• Fredheim ungdomsskole: Relieff
• Svolvær kirke: Kopi av Mosvik-krusifikset.
• Hemnes kirke: Døpefont, brudestoler
• Bjørnskinn kirke på Andøy: Døpefont
Trefigur laget av Andreas Nilsskog• Kirkenes kirke: brudestoler
• Oslo bispegård: brudestoler, gitt i gave da biskop Berggrav flyttet fra Hålogaland.
• Hjørneskap med portrett av Roald Amundsen, luftskipet Norge m.m.

• “Mot kveld”: – trett gammel mann
• “Gutten som røyker pipe”
• “Kvinna som spiller fele”
• “Bylgja”
• “Slåttekaren”
• “Ivar spelemann”
Annen produksjon: Laga orgel, lirekasse, fløyter, fioliner, pipeorgel.

Andreas Nilsskog døde den 8. oktober i 1940. Den 17. oktober var begravelsen i en fullsatt Drevja kirke.

 

Treskulptur av Andreas Nilsskog
Gunnar Petersen sendte et bilde av en trefigur (se bildet over), som hans far fikk i gave da han sluttet i Statens vegvesen. Trefiguren er laget av Andreas Nilsskog. Gunnar skriver følgende: Hei! Jag heter Gunnar Petersen och min släkt är fra Mosjöen i Nord-Norge. Min far och mor har gått bort och jag har en skulptur fra Andreas Nilsskog kvar i arvet. Den heter “Mot kveld”: – trett gammel mann TROR jag. En träskulptur av en rökande man.

En bortgjemt bygdekunstner
Lars Midbøe har sendt en artikkel som hans far Øyvind, skrev rundt 1960. Øyvind (se bildet som er tatt ca. 1960), var en av sønnene til Lars Midbøe, som var prest i Mosjøen, Drevja og Grane i perioden 1928 til 1945.”En bortgjemt bygdekunstner” er overskrifta på artikkelen. Mange har vel allerede nå gjettet at artikkelen handler om Andreas Nilsskog.

En søndag om sommeren 1937, var jeg sammen med min far opp til Drevja – en liten fjelldal ca. 3 mil nord for Mosjøen. Etter at far var ferdig med gudstjenesten, tok han meg med bort til et vakkert lite hus ikke langt fra kirken. Det var heimen til bygdekunstner Andreas Nilsskog. Nilsskog selv kom ut på trappen og ønsket oss velkommen.Han tok oss så inn i et stort værelse som var innrettet som atelier. Her sto en rekke ferdige og halvferdige trearbeider, noen store, andre ganske små – noen vakre å se på, andre stygge. Nilsskog gikk selv omkring sammen med oss og forklarte oss hva gjenstandene skulle forestille. Det var meget interessant både å se og høre.

Til slutt stanset vi ved et skap som sto borte i en krok av værelset. Forsiden utgjorde et vakkert trearbeid med flere interessante motiver. På døren var det utskåret en fryktelig heks og like over den en stor ugle. Fra uglen utgikk der bånd som bandt heksen fast. Nilsskog forklarte at dette motivet skulle symbolisere visdommens seier over overtroen. Slike og lignende motiver fra overtroen og eventyrverdenen var ikke så lite av bygdekunstner Nilsskogs spesialitet, – og i mange nord-norske hjem finnes der nisser og troll og andre eventyrfigurer som stammer fra Nilsskogs hånd.

Andreas Nilsskog ble født 14. august 1879 på gården Nilsskog den 14. august 1879 i Drevja. Faren Daniel Nilsskog var en gløgg og allsidig kar. Han syslet med forskjellig slags ting – fra det fineste urmakerpusleri til det groveste smedarbeid. Særlig interesse hadde han for alle slags musikkinstrumenter og han var en ren mester i å håndtere fela.

Det var nok ikke så lite av en kunstner i ham, – og derfor kunne han også glede seg over å se at to av sønnene tidlig begynte å kappes om å lage vakre kunstneriske ting utskåret i tre. Det var Andreas og hans eldre bror Albert. Den sistnevnte kom senere til å nedlegge en stor og gagnlig virksomhet som arbeidsskolelærer så vel i hjembygden som ellers rundt om i Nord-Norge.

Det var også Albert som best skjønte hvilke kunstneriske evner broren Andreas hadde. Han gikk også inn for å hjelpe sin yngre bror.

I Mosjøen hadde Albert et lite snekkerverksted, og hit kom også Andreas. Her arbeidet han om dagen som alminnelig snekker. Men om kveldene kom kniven og trekubbene fram, og den ene kubben etter den andre ble forvandlet til forskjellig slags figurer. Særlig likte Andreas i denne tiden å skjære ut hele sameleirer med samer og rein eller grupper av fiskere med sine rorbuer og fangstredskaper. Fra det brogede folkeliv på Helgeland hentet han de forskjellige modeller og motiver for sine treskulpturer, Og i sine tidlige ungdomsår skapte han mange og verdifulle trearbeider.

Hans Nerhus som har skrevet en liten biografi om Nilsskog, skriver om hans arbeid på denne tid: «Alle arbeida hans frå disse fyrste skapingsåri vitnar om ein vaken sans for stil og form. Dei fortel også fullnøgdande nok at han var ein bygdegivnad med frakt inn i framtidi. For her kan ein tydeleg sjå korleis han freistar finna fram til sitt eige kunstnarlege uttrykk på ein avklåra og personleg måte». At det var anlegg i gutten var det ingen tvil om. Men hvorledes skulle han få utvikle disse anlegg? Det var det store spørsmålet.

Olav Aukrust sier i et av sine dikt: «Du er sjølv eit emne gut – tak det, form det, fyll det ut!»

Nilsskog visste at han var et kunstnerisk emne, men på hvilken måte skulle han få forme og fyll det? Han hadde både lyst og vilje til å komme videre, men da måtte han ut å lære mer.Men det kostet penger og hvor skyulle han få dem fra? Selv var han så fattig så vel noen. Men han hadde alt fått mange venner, og de ville gjerne hjelpe ham fram. For de skjønte kanskje enda bedre enda bedre enn Nilsskog selv, hvor nødvendig det var for ham å få en god opplæring og rettledning.

I 1898 reiste han ut. Han var da 19 år gammel. Veien bar direkte til Hardanger hvor Lars Kinsavik hadde sin kjente kunst- og treskjærerskole. Nilsskog ble ved denne skolen i hele tre år, for det var mye å lære for den virkelystne og kunstkapshungrige nordlendingen.

I 1903 fikk han et offentlig stipendium, takket være dette kunne han ta et kurs ved Statens Kunst- og Håndtverksskole i Oslo. To år senere fikk han et nytt stipend, og han kunne fortsette sine studier ved samme skole. Senere tok han på egen hånd et opphold i Oslo. Han fikk blant annet veiledning av Erik Werenskiold og Harriet Backer.

Det var på denne tid at en rik forretningsmann nordpå – en innflyttet «søring» – ble oppmerksom på Nilsskog og gikk inn for å hjelpe ham.

I mange år mottok Nilsskog økonomisk støtte av denne mannen. En hjelp som var meget kjærkommen for den fattige kunstner og hans familie.

Andreas Nilsskog kom til å leve de meste av sine år oppe i fjelldalen hvor han var født. I 1907 giftet han seg med Othine Olsdotter Forsmo, de fikk etter hvert mange barn – hele åtte i tallet. I 1915 kunne de flytte inn i eget hus.

Nilsskog arbeidet både tidlig og seint, mange vakre ting så dagens lys, men det var dessverre få som brydde seg om kunstverkene hans. Ofte så han seg nødt til å selge dem for en slikk og ingenting. Han fikk på ingen måte igjen for de arbeidstimer som lå bak, og det ble svært dårlig med økonomien. For å redde seg ut av den verste nøden, måtte han rett som det var ta på seg oppgaver som ikke passet ham så godt. Det gikk som rimelig kunne være lett ut over den rent kunstneriske kvaliteten. Selv om inspirasjonen manglet, var han nødt til å skape noe, for ellers ville den tallrike familien sulte i hjel. Under slike omstendigheter kan vi ikke vente at en kunstner alltid vil holde mål. Resultatet ble da også deretter. Ofte ble produktet både stivt og upersonlig med lite originalt liv.

Men til sine tide kunne Andreas Nilsskog skape vakre kunstneriske ting. Han var imidlertid en bortgjømt bygdekunstner som det kunstglade publikum ennå ikke hadde oppdaget. Stille og beskjeden arbeidet han der oppe i fjelldalen. Hans navn var verken å finne i fagskrifter eller i dagspressen. Bare av og til ble han lagt merke til av de større kunstskjønnere. Det var når han var med på utstilling. Men først ved kunstutstillingen i Bodø i 1926, var det for alvor at de oppdaget ham.

Det var nok i seneste laget for Nilsskog var da blitt en slitt mann, og hans evne til å skape de store ting synes nå å være svekket. Men fra nå av begynte bestillingene å strømme inn. Dette virket selvsagt både oppmuntrende og inspirerende på kunstneren. Enda mer gledelig for ham var det at han nå fikk anledning til å arbeide med kirkeskulpturer – for det hadde han lenge hatt lyst til.

Fra slutten av 1920-årene var det at Andreas Nilsskog begynte å motta bestilling av kirkeskulpturer. Etter hvert ble en rekke kirker rundt om i Hålogaland bispedømme utsmykket med vakre arbeider fra hans hånd. Korgen kirke i Hemnes prestegjeld står i en særklasse. For her finner vi en rekke av Nilsskogs mest praktfulle og skjønne treskulpturer.

Nilsskogs kirkekunst har en egen evne til å gripe og fengsle en. Der er i den ofte ikke så liten av en preken. En gang biskop Berggrav besøkte en nord-norsk kirke som Nilsskog hadde utsmykket, sa biskopen at kunstneren nettopp gjennom dette vakre arbeid ville i fremtiden være med på å forkynne Guds storhet. Da Nilsskog senere fikk høre hva biskopen hadde sagt, svarte han ydmykt , men med hele sin sjels tyngde i ordet, at det var hans høyeste ønske at hans arbeid skulle ha noe av glansen fra Han som var det store forbildet.