Krigshistorie

Petra Arntzen, Forvik | SjøbergmarsjenOladalens venner |

MajavassaffærenRiktons roturDe syke russiske krigsfangene har reist heimOladalens venner på nettTyskerleiren i Drevja

 

Reportasje i Nordlands Avis den 3. april 1940
Her kan vi lese England foreløpig har mistet 700 offiserer og menige. Det refereres fra en tale av Englands forsyningsminister som har uttalt at Tyskland er omringet og utenrikshandelen er betydelig redusert. Selv om kampen vil bli lang og hard, kan den ikke få annen utgang enn de alliertes seier. Les mer..

Felttoget på Helgeland, mai 1940. Les mer..

2. bergjegerdivisjons felttog gjennom Helgeland 1940 – masteroppgave av Alexander Christopher Poulton

Ingvald Forsmo: Under felttoget i 1940 ble han rekvirert av regimentet, og kjørte med sin buss mellom Drevjamoen og Grong i tidsrommet 10. april – 10. mai. Les mer…

 

Majavassaffæren
I Far etter fedrane 1988, har Arnulf Kapskarmo, skrevet en artikkel om Majavasstragedien. Her kan vi lese følgende:

Den 6. oktober 1942, første dag av Standretten på Falstad ble følgende dommer opplest:
Oddvar Olsen, Majavatn, til døden
Magnus Lien, Stavassdal, til døden
Bjarne Lien, Stavassdal, til døden
Ingvald Mellingen, Majavatn, til døden
Nils Møllersen, Majavatn, til døden
Arne Moen, Majavatn, til døden
Agnar Bogfjellmo, østre Bogfjellmo, til døden
Arne Holmen, Holmen, til døden
Mikal Holmen, Holmen, til døden
Leif Sjøfors, Holmen, til døden
Tormod Tverland, Tverland, til døden
Edvard Sæter, Sæter, til døden
Peter Lund, Sæter, til døden
Aksel Johansen, Austerfjorden, til døden
Brødrene Erling og Birger Paulsen, Fellingfors til ti års tukthus.

Andre dag av Standretten ble følgende dommer opplest:
Johan Audun Bogfjellmo, Østre Bogfjellmo, til døden
Olav Svebakk, Svebakk, til døden
Alf Stormo, Trofors, til døden
Emil Øytun, Majavatn, til døden
Peder Forbergskog, Majavatn, til døden
Rasmus Skjerpe, Majavatn, til døden
Rolf Lorås, Majavatn, til døden
Ole Sæter, Aursletta, til døden
Einar Øygard, Aursletta, til døden
Johan Øygard, Aursletta, til døden

Dommen over Rolf Lorås ble senere omgjort til livsvarig tukthus; han var bare 16 år gammel.

Kilde: Arnulf Kapskarmo, Far etter fedrane 1988

 

Riktons rotur våren 1940

Det hele startet i 1938, da fikk Rikton jobb på hurtigruteskipet “Sanct-Svithun”. Våren 1940 var Sanct-Svithun i dokk ved Klaseskjær i Stavanger. Da krigen brøt ut arbeidet Rikton med reparasjoner og overhaling av motorene på skipet.

Den 9. april 1940: Rikton og resten av mannskapet som fortsatt var tilbake på “Sanct-Svithun”, ble vekket med følgende rop: – Vi er i krig med Tyskland!

Det kom som et sjokk på alle, ingen om bord på Sanct Svithun var forberedt på at det skulle bryte ut krig.

Etter en uke etter krigsutbruddet, ble mannskapet på “Sanct-Svithun” beordret til å gjøre tjeneste på lokalbåter som ble satt opp for å transportere folk ut av byen. Rikton havnet på lokalbåten “Sauda”. Det var trengsel for å få være med lokalbåtene. Folk gikk om bord og de fleste spurte ikke engang hvor rutebåten gikk, hovedsaken var at de kom seg ut av byen.

Rikton var om bord på “Sauda” fram til 23. april. Da møtte han opp hos politiet og ba om å få passerseddel for å reise heim til Helgeland. En av årsakene til at Rikton og det øvrige mannskap på rutebåtene ville bort fra denne trafikken var at tyskerne etter hvert beordret lokalbåter til å gå i transport for seg.

Odd Berntzen og Nils Kitteng jobbet sammen med Rikton på hurtigruta. De bestemte seg for å hoppe av på Sandeid i Vindafjord kommune, her var kirken åpen for overnatting – et fredelig sted å sove.

Dagen etter var de med en pulje på ca. 30-40 personer på en lastebil og kjørt over Ølen og videre med båt til Stord.

På Ølen var det en norsk forlegning med 14-15 mann. Nå bestemte Rikton og vennene hans, at de skulle bli soldater, så fikk heimturen vente. De fortsatte turen innover til Tysnes med båt. Her meldte de seg for en tropp soldater hvor en fenrik var den øverste befalingsmann. Hele tiden var det mange tyske fly. Det kom en tysk vaktbåt, de begynte å skyte på den, det skulle de aldri ha gjort. På den måten røpet de hvor de var.

Rikton var knapt 2 døgn i forlegningen. De overnattet i et telt. Andre dag etter skyteepisoden, der – slik Rikton uttrykte seg – “dalagubban” skulle ta tyskert’n med bjønnbørser, fant Rikton og vennene hans ut at de måtte komme seg unna før tyskerne kom tilbake.

De oppsøkte en kjøpmann på Tysnes og ble godt mottatt.
– Sæl du båtæ, – eller kanskje finnes det en skikkelig færing tel oss?
– Færing?
– Ja, ein sjikkele båt.
– Det er jo bare å beklage, men færing er en uvanlig båttype på disse traktene. Jeg har selv vært notmann og hatt bruk, men dette har jeg sluttet med for 20 år side nausttaket har jeg en lettbåt fra denne tiden, men de neppe brukbar for den har hengt i taket i 20 år.
– Ja, men båten kan jo va bra før dæ.
– Ja, selvsagt kan den være det, men dere kan forstå meg når jeg ikke vil ta ansvaret for å selge dere båt som jeg neppe selv tør å sette på vatnet.
Dæ kostæ vel ikkje någo for å få sjå båten?

Og kjøpmannen ble med ned til naustet og viste fram sin vare.
– Å, dæ e ein sån strilbåt vi kallæ. E’ trur båten e krute god den tel vårres bruk. Vi ska bærre sætt den på sjø’n for når den får trutten litt ska dågger få sjå den hell senæ mål.

Kjøpmannen hadde ingen innvendinger mot det, og kjøperne hadde heller ingen betenkeligheter selv om det ikke var færing de fikk tak i.
– Ke ska du ha før’n?
– Kan vi si 12,- kroner for båten og årene? – Ja, vi te’n for dæ, men har du margarin?
– Margarin?
– Du skjønæ vel at hvis vi har margarin og kjør i revån på’n så tættæ vi dæ mæste.

Båten var bedre enn de kunne frykte. Den var ikke så lekk som de hadde trodd, og med margarin son tetningsmiddel så de fram til å kaste loss. Disse såkalte stril båtene var oppbygd av bare 6 bord, 3 bord på hver side, og båttypen var holdt for å være sjøsikker. Båten var ca. 70-80 cm høy. Lignet på en to roms færing, ca. 14-15 fot lang. Det var en god båt, lett å ro.

Samme kveld satte de seg til årene og begynte å ro nordover. De gikk i land på Korsnes og oppsøkte et handelshus. Her ble de godt mottatt av frua i huset. Hennes mann var reist ut i krigen og var tatt til fange, nå satt hun foreløpig og ventet på hva utfallet ville bli. På spørsmålet om hun hadde seil til strilbåten, var hennes svar at de bare måtte gå ned til naustet og forsyne seg av det de måtte finne. Her ble et segl funnet fram og tatt med. Frua ville ikke ha noen betaling så det var bare å si takk og gå.

Seilet ble ikke rigget på, de rodde videre og kom til Herdla. Her fikk de på ny en nesten rørende mottakelse av en kjøpmann og hans frue. Dette var en lørdagskveld og de fikk vaske og fli seg til helga. Også her var det god oppvartning, de hadde ikke ledige soverom så de måtte overnatte i selve butikken.

Ved 7-8 tiden om morgenen ble de vekket av vertsfolket og frokostbordet var alt dekket. Som om ikke dette skulle være nok, så hadde frua alt laget middagen ferdig; kjøttkaker, poteter og grønnsaker. De hadde gjort vertsfolket oppmerksom på at de ville begynne ferden nordover alt på søndags morgen, og derfor var middagen gjort ferdig og slått over i et spann så de kunne spise den senere på turen. Da alt dette var klart, ble de på ny tatt ned i butikken der vertsfolkene hadde tatt fram en margarinkasse av tre. Slike var vanlige den gang, og den rommet 36 kilo. Denne var blitt fylt med forskjellige matvarer som skulle få med på turen. – Ja, til og med en flaske appelsinsaft, som var en nærmest ukjent vare den gang, tatt med.

– Hva ville ikke dette koste, tenkte Rikton og Berntzen, men alt var en gave til gjestene på deres videre reise nordover.

På Fedje hadde de kjentfolk, og der måtte de fram. To av arbeidskameratene som ble sendt heim da “Sankt Svithun” lå i dokk, bodde der. Den ene var selveste Anders Tømmermann og den andre var hans sønn.

– Anders Tømmermann, nå skal du få jobb for gammelt vennskaps skyld.
– I huleste, hvor kommer dere fra?
– Av sy’n vel. Vi har båt, åræ og segl, – men ingen tømmermann tel å hjølp oss mæ å rigg båten.
– Nei, si nå heller hvor dere kommer fra og hvor har dere har tenkt dere videre.
– Jau dæ ska vi nok førtæl. – Mæn kan du hjelp oss mæ riggingæ?
– Selvsagt skal jeg hjelpe dere. Det skulle bare mangle. Men vi må da ha tid til å unne oss en kopp kaffe før vi setter i gang med arbeidet.

De var noe uenige i hvor de skulle dra, Odd Berntzen mente de skulle legge kursen over til England, men dette var ikke Rikton Eriksen med på.

– Båten vel nok håll te ein tur over Nordsjøen, men nå ha e då kjøpt båten mæ dæ før auæ å kom me heim tel Hælgeland, så båten og e bi kje’ mæ.

Rikton hadde bestemt seg og båten var hans. Han ville heim og var ikke til å rokke i sin bestemmelse.

Diskusjonen ebbet ut og turen fortsatte nordover for seil, og ble det dårlig bør, ble årene brukt. Etter en del overnattinger på land ankom de Florø. Nils Kitteng gikk av på Florø.

Hele vegen nordover hadde de hatt det beste vårvær, men nå begynte det å skye over og regne. Byen var som død og de to besøkende tok havn under et kai der de gjorde båten fast før de la seg til å sove om bord under seilet. Det ble en kald og hustrig natt, men under kaiet var det tross alt god livd for regnet.

Dagen etter var det bra seilvind og om kvelden nådde de fram til Måløy. Etter flere dager om bord i båten og søvn under åpen himmel, bestemte de seg for å ta inn på et overnattingssted for å kunne få hvile ut som folk.

Rikton var heller ikke blakk, syntes han med sine 400,- kroner i kontanter i pengeboka. Også her ble de mottatt som helter og selv om det var sent på kveld, ble det disket opp med middag. Mens svinesteken ble fortært, ble det snakket ut med vertsfolket om reisen oppover, og de viste også fram sine identitetskort.

Da de skulle gjøre opp for mat og overnatting, ble de avvist. – Det holder med takk, og så får dere ha god reise videre.

Stadt-havet lå fortsatt foran dem, og her blåste opp til frisk bris fra sydvest og det regnet også. De så seg om etter en høvelig plass for å seile til land og ta inn hos folk. Dette skjedde på Eggesbønes der de ble møtt med den samme gjestfrihet som tidligere Vertsfolket hadde ikke andre overnattingsmuligheter enn en divan i stua, men bare det beste var bra nok.

Dagen etter var det fortsatt frisk bris, – men det var blitt pinseaften og Ålesund skulle de nå før helga ringtes inn. Odd Berntzen hørte heime i Ålesund og meningen var at Rikton skulle feire pinsen her før han reiste videre.

Selv om de bare hadde fokka oppe, bar det godt fremover gjennom Breisundet og inn til Ålesund. Dette var altså Odd Berntzens by. Byen var død og folk reist ut fra den. Berntzens foreldre hadde også forlatt byen, men de fikk oppsøkt en søster av ham som tok godt imot dem.

Men pinsehelga hadde en ende, og Rikton var ikke så lite ivrig etter å komme seg videre. Nå skulle turen gå alene uten selskap om bord på båten.

– Du må ha takk for laget og god reise videre. – Ja, takk i lige så. Dæ ha då gått bra så langt og då sku dæ nå mangle at ikkje ræsten a tur’n sku gjær dæ.

Slik opphørte det nære samholdet Rikton og Berntzen hadde knyttet i godt og dårlig vær i den lille strilbåten, begge på veg heim våren 1940.

Rikton fortsatte turen nordover alene, han seilte, rodde, sov innimellom og ble mottatt hos gjestfrie folk der han for fram.

På Lepsøyrevet ble han satt på en alvorlig prøve. Det var frisk bris av land og fin seilvind. Plutselig kom det et vindkast og la båten på seilet.

Rikton arbeidet febrilsk for å få båten på rett kjøl igjen, og dette maktet han omsider. Margarinkassen han og Berntzen hadde fått med proviant ved et tidligere besøk hos en kjøpmann, kom nå godt med. Rikton lå i vannet utafor båten og begynte å lense båten ved å ause med kassen. Dette gikk ikke så fort, men det var eneste løsning.

Etter ca. en halv time var strilbåten såpass lenset at han kunne komme seg om bord. Det var hans svømmeferdigheter som berget han. Han og broren Alfon hadde som barn hatt mange svømmeturer til Snertholmen i Forviksundet. Årene hadde han mistet under kullseilinga, men disse lå og fløt et stykke bortafor. Han tok løs en tofte og karret seg bort til årene og fikk berget dem.

Våt, avkjølt og utslitt etter strabasene tok han peiling på land. En stor hvit gård oppe på stranda dukket etter en stund opp. Han tok sikte på å komme seg dit for å be om tørre klær og hus for natta. I fjæra ble han mottatt av bonden selv, en norskamerikaner, som ønsket han velkommen og hjalp han med båten før de gikk opp til gårds.

Tørre klær, god mat og hyggelige folk gjorde sitt til en hyggelig avslutning på en ellers mørk og uhyggelig dag.

Etter kullseilinga så han ikke noen hus, da han endelig kom til et hus, og så en gubbe som sto i fjæra og tok imot ham, ble han glad og lettet. Han fikk en fantastisk velkomst.
De hadde en kjempefin gård, med et fint bad. Det var sønnen i huset som drev gården.

Et par dager etter kullseilinga kom han til Bud. Her kjente han fyrvokteren, Rikton så det var lys der, så han satte kusen mot fyret. I tillegg til fyrvokteren, traff han også en Lurøy-fjæring. Følgende samtale utspant seg:

– Ke kjæm du i frå?
– E’ kjæm no frå Stavanger. – E’ du norlenning?
– Ja, e’ e’ frå Helgeland og ska heim no.
– Dæ va då et hyggele sammentræff. E ska heim Sandnessyn. Du skjønnæ, e ha gått feskarfagskoler Romsdal’n og dar vart dæ jo stengt då fræmmenfolket kom tel lanne. Dæ vart nå piskanrot bærre rot og kaos med alt.
– Ska du heim tel Sandnessjøen?
– Ja, meininga va no den, men ka pokkern ska folk kom se, her ha jo ikkje gått rutebåtæ.
– Nei, dæ e’ vel så, men då brukæ vi åran, og segle har vi – hvis Vårherre vel gi oss bør.
– Ska du verkele heim på den dær båten?
– E du besætt! E heite Lyder Larsen, – kan e få slå lag mæ de?

Slik gikk det til at Rikton hyret på en ny mann som mannskap på strilbåten. Etter en kort diskusjon ble de enige om å gjøre det lange spranget til Kristiansund i ett. De var nå to mann og de kunne avløse hverandre.

Vår Herre ville ikke gi dem bør og seil vind så de satte seg til årene og begynte å ro. Denne etappen skulle bli en av til de hardeste. De satt ved årene og rodde ca. 14 mil. Slikt tar på humøret og de fysiske kreftene. Ved firetiden om til morgenen kom de fram til Kristiansund mer eller mindre urven og trett. Ved kaiet lå lokalbåten “Leksøy” og de rodde bort til den. Vakten om bord gjorde tegn til at de skulle komme om bord og dette ble vel mottatt. De ble videre vist inn i salongen hvor de fikk legge seg.

Litt søvn ble det i de tidlige morgentimene, men så ble de purret med beskjed om å melde seg for skipperen.

De viste fram sine papirer der det gikk fram at de skulle heim til Helgeland. “Leksøy” skulle til Trondheim og var muligens i tysk transport.

– Nå, dere skal heim? – tok skipperen til orde.
– Ja, vi e’ da på tur. Kanskje vi får følge med opp tel Trondheim?
– Til Trondheim, – var det så?

Skipperen var tilsynelatende uvillig. Han raslet med en del papirer og så ikke helt fornøyd ut.
– Til Trondheim kan dere ikke bli med, men jeg skal love at dere får følge med et lite stykke så skal jeg gi beskjed når dere skal forlate skipet.

Da de ble tørnet neste morgen, var strilbåten tatt i om bord på “Leksøy”. Mannskapet om bord var svært imøtekommende og de fikk servert frokost. De fikk ikke være lenge om bord før skipperen beordret at strilbåten skulle settes på vatnet igjen.

Omsider kom de til Neset i Storfosna hvor de tok inn hos en sjømannsfamilie. Her ble de mottatt som venn og kolleger. Det viste seg videre at det var i heimen til Perry Opsahl, den kjente lettmatrosen fra “Trym”, som i 1937 utførte en av århundrets redningsaksjoner i Nordsjøen, de var kommet til.

De begynte etter hvert å nærme seg hjemlige kyster og det ble ikke så mange landganger som tidligere. Det hadde vel sin årsak i at de ble mer og mer opptatt med komme heim. Tyskerne hadde jo etter hvert fått fotfeste over det hele og det hørte nærmest til dagens orden at fly dukket opp over dem, og de så ofte patruljebåter i det fjerne.

Etter en overnatting på Namdalskysten gikk turen for fulle seil inn i deres eget rike, Helgeland. Uflidd og barket av vær og vind i den skarpe førsommerlufta ankom de Lyngvær på Sør-Helgeland. Rafael Lyngvær tok imot dem med åpne armer og det ble kokt og stekt utfuggelegg i massevis. Alt hva huse hadde å by på, ble tatt fram og det var på alle måter et vennlig vertsfolk. – Ja, det var nærmest som en forsmak på å komme heim. Her fikk de sove ut før denne siste etappen.

Den vitale verten studerte strilbåten nøye før de forlot Lyngvær med kurs for Brønnøysund og videre over Velfjorden til Vevelstad.

– Ja, no e’ vi framme Lyder.
– Jaggu gjekk ikkje dette åg. Dæ her sku vi ha feiræ, men det får vi vent mæ tel fremmedfolket er reist.
– Ja, når fremmedfålke’ ha reist.
– Vi må bærre ikkje møss mote’ før då e’ vi tapt.

Lyder Larsen fikk låne båten videre til Tjøtta. Derfra skulle han komme seg til Sandnessjøen. De kom heim en uke før Sankthans. Rikton hadde brukt ca. 2 måneder fra Stavanger og heim. Strilbåten som kjøpmannen hadde solgt ham, hadde svart til sine forventninger, – denne kuriositeten av en båt ble knust under en storm på Tjøtta.

Faren til Rikton var død. Broren Gunnar var heime. Han hadde vært i Lofoten den vinteren. Det ble ei spesiell St. Hans – feiring på Forvik i 1940.

Turen fra Stavanger til Forvik var bare første kapittelet i Riktons dramatiske liv fram til freden 8. mai i 1945.

Kilder: Vår krig av Arnt Åsvang og intervjuer med Rikton bl.a. på Sykehjemmet på Forvik 16. nov. 2003.
[04.11.2006]

 

De syke russiske krigsfangene har reist heim
21. juni 1945
Kilde: Arne Kåre Blåfjell som har skrevet av en artikkel som sto i Helgeland Arbeiderblad, 21. juni 1945.

Søndag ble det sendt ca. 320 sjuke russiske krigsfanger fra Mosjøen og Drevja. Transporten gikk med jernbanen som hadde stilt en rekke sanitetsvogner til disposisjon. Transporten var omsorgsfullt ordnet, både hva legetilsyn og utstyr angår. Det var skikkelig med senger med rene sengklær. Russiske og norske leger fulgte med.

Av disse 320 pasientene var det 250 som var tuberkuløse. Om lag 40 av disse var oppgitt av legene. Det er rystende skildringer om hvorledes disse fangene har vært behandlet. De måtte ta del i hardt arbeid, selv om de var aldri så dårlige. Dårlig legehjelp og utilstrekkelige rasjoner gjorde at sykdommer spredte seg med voldsom fart. Forholdene var høyst usanitære i brakkene, ofte var det plassert 3 i hver seng, sjuke og friske om hverandre. Når noen døde var det ofte at de øvrige holdt det skjult lengst mulig for å få rasjonene.

Bare i leiren i Drevja er om lag 700 fanger døde av tuberkulose, flere av pasientene ligner mest på skjeletter.

I Trondheim ble pasientene omlastet i sanitetsskipet HMS ABA, som er gått nordover til Murmansk. den russiske overlegen Kaptein Torbin, var bedt om å bringe en takk til befolkningen her og en spesiell takk til legene som har ydet en slik hjelp. Et flertall av pasientene kan takke dem for at de har livet i behold.

Man kan vel si at dette bare er en av mange eksempler på det forferdelige Naziregime. Daglig kommer nye avsløringer om grusomheter og myrderi. Det ser nesten ut som om tyskerne hadde det som hobby å pine og plage forsvarsløse, og at de følte tilfredsstillelse ved det.
[06.11.2006]

 

Oladalens venner på nett
Året er 1943 og Linge-karene er tilbake på Helgeland. Bare et halvt år tidligere hadde tyskerne rullet opp det illegale arbeidet i Vefsn, Grane og Vevelstad. Flere rømmer til Sverige for så å dra videre til England, men mange blir arrestert og 24 menn blir henrettet på Falstad i oktober 1942.

En skulle da tro at motstandsviljen blant folk ble knekt og at SOE (Special Operations Executive) skulle oppgi sine planer for Helgeland. Dette skjedde ikke, og etter ordre fra høyeste hold i England ble det bestemt at virksomheten skulle holde fram.

Den 9. juni 1944 ble hovedkvarteret for kompani Linge på Helgeland brent ned i Oladalen i Vefsn. Sjefen for operasjonene på Helgeland var kaptein Birger Sjøberg, og hyttene fungerte som hoved-kvarter fra våren 1943 og til 9. juni 1944, da tyskerne var i ferd med å rulle opp motstandsarbeidet for godt. Les mer på oladalens-venner.nohovedside.
[23.06.2007]

 

Tyskerleiren i Drevja
Halvard Avdem har sendt en flott særoppgave om Tyskerleiren i Drevja, Stuvland lager. Halvard sier bl.a. følgende i sin innledningen; – Jeg kjenner ikke til at det er skrevet noe om dette temaet før. Det er derfor ekstra viktig å skrive det ned slik at det ikke går i glemmeboken. En annen grunn er at leiren ble bygd like ved gården til bestefar, og at gården delvis lå innenfor leirens område.

Tyskerleiren i Drevja, Stuvland lager – av Halvard Avdem
10. klasse ved Stortangen skole 1998

INNLEDNING: 
Jeg skriver om Tyskerleiren i Drevja (Stuvland lager) fordi jeg synes det er et interessant tema. Det har trolig heller ikke vært skrevet noe om dette temaet før, derfor er det også morsomt å skrive det ned slik at det ikke går i glemmeboken. En annen grunn er at leiren ble bygd like ved gården til bestefar og at gården delvis lå innenfor leirens område.

Jeg synes også at det er interessant å få vite hvordan forholdene var under krigen, både for den norske befolkningen og for tyskerne som var her.

Det er svært vanskelig å finne stoff om denne leiren fordi det er ikke skrevet ned noe om det før. Angående hvor jeg vil finne stoff vil bestefar hjelpe til med dette, han bodde “inne” i tyskerleiren under nesten hele krigen og husker mye om hvordan forholdene var der. Jeg vil også lete etter informasjon på Internett, der kan det jo også være informasjon om selve leiren.

Jeg har også ei dagbok fra krigen som ble skrevet av Olav Gulaker. Der finner jeg mye om dagliglivet på gården under krigen, og litt om krigens gang i Europa. Det står selvsagt ikke så mye om selve leiren da det kunne være farlig å oppbevare ei dagbok med slikt innhold.
Ellers har jeg et hefte med krigsminner som er samlet av elever ved Granmoen skole i Drevja.

Hvor ligger Drevja?
Drevja er ei bygd i Vefsn kommune. Den ligger ca. 2 mil nord for Mosjøen sentrum.
Drevja var egen kommune under krigen og frem til kommunesammenslåinga i 1965
Drevjedalen strekker seg fra Vefsnfjorden i sør til Elsfjorden i nord.

For å komme til Drevja fra Mosjøen, følger du fylkesvei 78 mot Sandnessjøen. Dalføret starter i Holandsvika og går nordover til Elsfjorden. Det går også flere veier til Drevja, hvis du følger E6 nordover er det minst tre veier som går til Drevja.

Gjennom Drevja renner Drevja-elva, den kommer fra Drevvatnet som ligger ganske langt nord i Drevjedalen.

I Drevja ligger det også en militærleir Drevjemoen som lå der også under krigen. Den ble bygd lenge før krigen og er fortsatt i bruk, men bare som lager og skytefelt.

NÅR OG HVORFOR BLE LEIREN BYGD?
I den dagboken jeg har tatt en del stoff fra står det at leiren kalt Stuvland lager, var under bygging først på året i 1943. Bestefar mener å huske at leiren ble påbegynt bygd i 1942.
Den første troppen flyttet inn i leiren i 1943.

Hvem bygde leiren?
Storbrakka ble bygd av Johan Rønning & sønn fra Mosjøen.

De fleste andre brakkene ble bygd av byggmestere fra Sarpsborg. Rød-brakka ble bygget av Arnesen og Flostrand, to ungdommer som utgav seg for å være byggmestere.

Leiren ble bygd som “rekreasjons” leir for tyskere som hadde kjempet ved østfronten. Den hadde selvsagt også en viss strategisk plassering i og med at den lå såpass nært byen og fjorden. En annen grunn var at jernbanen, som ble bygd under krigen, går gjennom dalen.

De hadde fire kanonstillinger med antiluftskyts bare cirka 300 m i luftlinje fra jernbanen. Disse stillingene var også strategisk plassert i forhold til beskyttelse av byen, den beste og minst farefulle veiene å komme inn til byen på var gjennom Drevjedalen, eller gjennom Vefsnfjorden. De hadde altså opprettet en forsvarslinje over hele Drevjedalen. Men leiren var altså mest tenkt som avslapningsleir, det er heller ikke så rart, for Norge var en ganske rolig plett under det meste av krigen, i hvert fall i forhold til Østfronten. Det var jo en grei plass å sende dem, der kunne de få den hvilen de trengte samtidig som de var strategisk utplassert hvis det skulle gå den veien Hitler ikke ville det skulle gå.

Troppene ble skiftet ut tre ganger i løpet av de årene leiren var der. Det første kompaniet het det 11. kompani. De ble der ca. ett år før de ble sendt videre, trolig til Østfronten. Etter det 11. kompani kom det 10. kompani og var der i ca. ett år før de ble sendt tilbake igjen. I slutten av krigen var det det 11. kompani som kom tilbake, de ble der hele resten av krigen. Et kompani bestod av ca. 150 personer. Det kom også enkelte soldater som ble der en liten stund for å hvile seg før de ble sendt ut i strid igjen.

Soldatene gjorde det man bruker å gjøre i en militærleir. De hadde øvelser og annet arbeid som måtte gjøres. Hver morgen var det oppstilling på oppstillingsplassen nedenfor storbrakka (se kart – under), de var også ofte ute og marsjerte. Leiren bestod av 19 bygninger medregnet bunkerser som ble brukt til lager.

Det ble bygd gangbro over Drevjaelva for at det skulle bli lettere å komme over på andre siden. På den andre siden hadde de bunkerser og skyttergraver.

Broen ble tatt av flommen første høsten på grunn av at stolpene som holdt brua oppe var satt ned i elvebunnen uten noen form for forankring.

De hadde en helt annen standard på veiene/stiene som gikk gjennom leiren, disse var enten steinlagt eller var dekket med bjørkestranger som ble lagt på stien, dette ble gjort fordi jordsmonnet i Drevja hovedsakelig består av leire. Hvis de ikke hadde hatt det ville veiene blitt skylt bort på kort tid.

Bygningene i leiren:

1. Storbrakka:
Hovedhuset i leiren. Den bestod av tre etasjer, i kjelleren var det lager for matvarer, og bad, skredder – og skomakerverksted. Tilfluktsrom kombinert med bad. Grunnmuren var murt opp av gråstein. Disse steinene kom fra steinbruddet som ligger like nedenfor gården. Veggene var isolerte med Tresonitt. (spon blandet med mørtel).

I første etasje var det matsal og kjøkken. Denne brakka var den eneste som hadde innlagt vann.
På loftet var det bla leilighet for kommandantene i leiren, kaptein (Hauptmann)

Brakkene ble laget av lemmer som ble satt sammen. Disse lemmene kom ferdig bygd fra fabrikk slik at det bare var å sette dem sammen.

Tømret løe tilhørende gården – brukt som kullager.

2. Vakthus / nord. satt opp senere
3. Vakthus med telefonsentral – døgnvakt. Laftet av småtømmer
4. Vaskeri: Satt opp senere av tyskerne bygd over bekken Flere store brygger panner plasserte på mur. Brukt på sommeren
5. Brakke: Kaserne for soldatene bygd av lemmer, paneling på inn og utside 12 millimeters huntonittplate som isolering. Brakkene sto på betongpillarer som var støpt ned i bakken. De hadde plass til ca. 30 personer. Brakkene var delt opp i to rom med et lite rom til brakkesjefen. De lå to i høyden i køyesenger med madrass og hver sin filt.

Alle brakkene hadde 2 langbord midt i rommet . Den eneste oppvarmingen de hadde var en blikk ovn stående i et hjørne.

6. Rødbrakka. Samme som forrige brakke bortsett fra at det var sanitetsbrakke i starten og sambandssentral.
7. Stall. Hestene ble brukt til transport av materiell og personell. Denne stallen hadde plass til ca. 10 hester. Hovslagerverkstedet var der under hele krigen.
8. Stall. Dette var den største stallen den hadde plass til 20 hester, utenfor stallene var det satt opp stokker som de la en lang stokk oppå for å binde hestene i. Begge stallene hadde vaktrom til den som passet på hestene. Stallmesteren som var polakk bodde i den største stallen. Foret ble lagret i stallen og oppe på låven på gården.
9. Toalett med vannrenne i gulvet hvor urin ble skyllet ut. Lemhus akkurat som brakkene men uten isolering.
10. Toalett (som 9).
11. Fangebrakke. Om somrene hadde de russiske fanger til å gjøre de verste jobbene for seg f.eks. å grave bunkerser. Den hadde stenderverk med enkel bordkledning og var ikke isolert.
12. Brakke: som nummer 5.
13. Ammunisjons bunker: Ble brukt til å lagre ammunisjon i.
14. Ammunisjons lager, og annet lager. For eksempel matvarer og annet utstyr.
15. Skytter hus: Ble brukt som lager. Ble tatt fra starten av, dette var det eneste enkelt huset med konstant vakthold.
16. Brakke: som nummer 5.
17. Sommerfjøs – ble også brukt av beboerne på gården under krigen.
18. Sykebrakke. Bygd senere av tyskerne selv
19. Bunkers: Med leilighet, ble bygd av tyskerne selv. De hadde også flere bunkerser utenfor leiren. Dette er et hus som blir gravd ned i bakken for å bli beskyttet mot angrep, et slags tilfluktsrom.

DAGLIGLIVET I LEIREN
De hadde vanlig oppstilling på eksersis plassen nedenfor Storbrakka, dette hadde de hver formiddag. En offiser gikk rundt i leiren og blåste på fløyte for å få karene ned til oppstilling.
Det var vanlig militær eksersis, og graving av bunkers og skyttergraver, pluss forskjellige utmarsjer til fots og på ski.

I starten av krigen hadde de fester hver gang de tyske troppene gjorde fremskritt på fronten. Dette lignet mest på vanlige bygdefester. Det var ofte dansemusikk, fest og fyll.

Disse festene avtok når tyskerne begynte å tape mot russerne på Østfronten. Da hadde de ikke lenger så mye å feire. I en periode, i slutten av krigen og utover sommeren hadde offiserene med seg damer fra Finland, disse bodde i leilighetene i Storbrakka sammen med offiserene.

Disse damene lærte blant annet ungene på gården å svømme sommeren 1945. Da ble Drevjaelva ofte brukt som badested både for soldater og for bygdefolk. Ellers kan bestefar komme på at det var ei av damene som sto i vinduet og kastet en pose med småpenger til ham, disse ville ikke bestefar ha så han kastet dem fra seg.

I helgene når de hadde fri, spaserte de mye langs veiene og besøkte naboleirene rundt omkring i bygda og mot Mosjøen. (Søfting)

Hver dag dro de to ganger til Mosjøen med et tospann etter proviant, om vinteren brukte de slede. Om vinteren var de ofte kjørende til Blåfjellet (Drevjemoen) etter ved. Da kjørte de ofte hele trær den biten ned til leiren, der de ble kappet opp. Den første tiden av krigen ble det fyrt med kull men i løpet av krigen ble kull for dyrt og de måtte fyre med ved.

Hestene ble også brukt som ridehester, det var for det meste av offiserer. De tok seg ofte en tur til Mosjøen. Kanskje for å koble av fra leirlivet en stund. Det var svært mange tyskere som bodde i Mosjøen under hele krigen, der kunne de treffe folk som de kjente fra før. De fikk også høre nyheter om hvordan det var hjemme i Tyskland, eller Østerrike. Og de kunne få høre litt om krigens gang i Europa og resten av verden.

Maten til soldatene bestod av en liten bit surbrød, tre mann skulle dele et brød, og dette skulle vare i tre dager. De fikk også en liten pølsebit og en “klepp” (snei) med smør, noen ganger fikk de også marmelade. Ellers fikk de også noe som ble kalt blomstersuppe til middag hver dag. Den bestod av buljong med noen grønnsaker. Noen ganger hadde de også kjøttmiddager, særlig på søndager, da hadde de også noen ganger dessert. De hadde aldri melk, men det var noen soldater som kjøpte melk på gården av og til. Dette ble vanligvis byttet til seg, mot tobakk og andre varer som Nordmennene hadde lite av.

De hadde også ei ku stående i stallen, denne fikk de litt melk av men den melka gikk til offiserene. De hadde også ca. 8-10 griser en sommer, de hadde grisene bak kjellerhuset på gården. (se kart – over).

Klærne de hadde var de vanlige uniformene, men det var noen som hadde flygeruniform. Hvis det regnet brukte de teltduker til å ha over seg for de hadde ikke regnklær. Det eneste våpenet de hadde med seg hele tiden var bajonetten, den var påbudt for alle. Det var bare vaktene som gikk med gevær.

HVORDAN VAR FORHOLDET MELLOM BYGDEFOLKET OG TYSKERNE?
De første soldatene kom til Mosjøen den 11 mai, de kom til Drevja pinsedagskvelden 1940. De som bodde på Stuvland hadde allerede vunnet å legge seg og ble vekket opp av tyskerne, de kom oppover veien med sykler og biler. Det var ca. 150 mann som kom da, men de så at det var flere som kjørte på andre siden av dalen (Bergsneven). Disse var på vei til Drevjemoen og videre mot Elsfjorden.

Ut fra dagboka jeg tar en del stoff fra ser det ut som forholdet var ganske godt. De var selvsagt ikke de best likte i bygda, men stort sett gikk livet sin vante gang. Som ellers i Norge var det selvsagt mye som ikke var lovlig, blant annet gjaldt dette radiolytting, rød topplue, binders mm. Det var jo selvsagt best å holde seg på god fot med dem, det kunne ha betydning i hvordan tyskerne oppførte seg overfor bygdefolket. Det ble også enklere å bytte til seg varer fra tyskerne.

Varer som det var vanlig at folk byttet til seg var blant annet tobakk. Når det gjelder leiren jeg skriver om var det mest vanlig at det var ungene som byttet til seg varer for de voksne. De voksne holdt seg litt i bakgrunnen, dette på grunn av at det var en ganske omfattende jungel telegraf i bygda under krigen. Tyskerne behandlet ungene veldig bra, de fikk blant annet godteri og mat av dem noen ganger.

Tyskerne var stort sett veldisiplinerte og vennlige de hadde god orden i sine egne rekker. De var nesten strengere mot sine egne soldater enn de var mot lokalbefolkningen, en gang var det en soldat i leiren som stjal mat fra leiren. Da viste tyskerne hvilken jerndisiplin de hadde over sine egne. Soldaten ble tatt med til et grustak rett utenfor Mosjøen der han ble skutt. Dette grustaket ble brukt til rettersted under hele krigen.

De kompaniene som først kom til Drevja, hadde selv med seg hester da de kom til leiren, men de rekvirerte likevel noen hester fra de gårdene som hadde hest. Det hendte at tyskerne drev hestene så hardt at de måtte skyte dem, dette skapte selvsagt harme, men de fleste som ble tatt fra hestene fikk de tilbake etter krigen. Hesten på gården til bestefar ble ikke tatt selv om gården lå inne i leiren. Det var sikkert på grunn av at tyskerne hadde med seg hester selv. Hvor disse hestene kom fra er usikkert, men de kunne selvsagt ha blitt tatt fra bønder lenger sør i landet.

På slutten av krigen fikk bygdefolket låne hester av tyskerne hvis de hadde arbeid som skulle gjøres. Det var forsyningsnemnda som organiserte utlånet.

Det var ofte, særlig første delen av krigen, at tyskerne tok over rom hos privatpersoner slik at de slapp å ligge ute. Dette var det selvsagt ingen som nektet på grunn av at de ikke ville komme i ulage hos noen av tyskerne. Ingen av rommene i huset på gården hos bestefar ble brukt av tyskerne.

Det var rasjonering på matvarer slik at det ofte var vanskelig å få tak i dette. Hos bestefar fikk de av og til litt mat av tyskerne, men likevel var det ofte lite mat. En av de varene det var lite av var tobakk, derfor var det mange som dyrket tobakk selv, det ble selvsagt ikke den beste tobakken, men det meste var godt hvis man var sugen på en røyk.

Det var jo ikke lov til å ha radio under krigen, men det var likevel noen som hadde det, derfor hendte det jo at tyskerne undersøkte forskjellige hus. Så vidt jeg vet var det ikke noen som ble tatt for dette. På gården til bestefar hadde de selvsagt ikke radio, de lå jo midt inne i militærleiren. Selv om de gjerne kunne hatt det for tyskerne var faktisk ikke inne i husene på gården en eneste gang i løpet av krigen. De fleste andre husstandene ble jo besøkt og kontrollert av tyskerne i løpet av krigen.

De som ikke hadde radio måtte dra til naboer for å få vite hvordan krigen gikk. For å bevege seg utenfor hjemmet, altså rundt omkring i bygda måtte de voksne ha med seg pass, og forskjellige passersedler. Dette var noe ungene slapp å ha med seg. I løpet av 1944 ble det satt opp et gjerde som var tre meter høyt, det bestod av piggtråd. Det at det var gjerde rundt leiren gjorde at de som bodde på gården egentlig måtte ha en spesiell passerseddel for å komme inn og ut, men dette reglementet ble tøyd på for de som bodde der.

Det hendte likevel en gang at oldemor hadde vært ute av leiren og ikke fikk slippe inn, det hadde nemlig kommet en ny til leiren og det var første gang han sto på vakt . Etter en stund sa hun at hun skulle klage til sjefen på leiren da hun kom inn. Vakten tilkalte sjefen på leiren for å oppklare saken og til slutt fikk hun komme inn. Det viser litt hvor vanskelig forholdene kunne være på gården. Det var bare ungene som fikk komme inn i leiren uten passerseddel. Ungene som skulle på skolen måtte gå rundt og ut gjennom porten, på grunn av gjerdet, dette ordnet de på egen hånd, de klippet rett og slett hull i gjerdet slik at de slapp å gå rundt, dette hullet ble lappet flere ganger av tyskerne, men ble åpnet igjen like fort. Til slutt måtte tyskerne gi opp og la ungene få ha hullet der.

Ungene fikk også “låne” hestene som gikk ute på beite. De lånte dem egentlig ikke, de tok dem uten å spørre for å ri på. De hadde konkurranse om hvem som kunne holde seg på hesten lengst, det var en som rei og de andre skremte hestene slik at det skulle bli vanskeligere å holde seg på. De hadde verken sal eller tøyler, bare et tau som de holdt seg fast i.

VAR DET NOEN SOM SAMARBEIDET MED TYSKERNE?
Det var ingen i Drevja som direkte motarbeidet tyskerne gjennom sabotasjer og skyting, de ville jo ikke komme i klammeri med tyskerne. I de fleste kommuner ble det i løpet av krigen satt inn ordførere som var med i NS, det norske nasjonalist partiet. Men noen kommuner ble ikke berørt av dette.

I Drevja var det bare 2 personer som var medlem i Nasjonal samling, i Mosjøen var det 36. I 1942 dannet Nazistene en ny lærerorganisasjon, Lærersambandet. Flere lærere avviste medlemskap og bestemte seg for å legge ned arbeidet. Den 20. mars ble første pulje lærere arrestert og sendt til straffearbeid på Falstad, blant dem min oldefar Asbjørn Hundåla. Lærerne ble sluppet fri sist på april, men de gjenopptok ikke undervisningen den våren.

De fleste prøvde å holde en isfront mot tyskerne, men dette var heller ikke så smart hvis det engang skulle bli tale om å bytte varer. Faktisk ble de første som kom under okkupasjonen bedre mottatt enn de som kom senere, de var nemlig østerrikere og de var ikke like forhatte som tyskerne var. Det var også noen som samarbeidet for å få “fikset” litt på rasjoneringskortene sine. Det var et preg av matmangel under hele krigen og folk ble leie av dette etter hvert. Derfor kunne de for eksempel starte som angivere for tyskerne i håp om å få noe å spe på med.

Det var altså god grunn til å ikke si noe hvis man for eksempel skulle rømme over grensen, og det var det mange som gjorde i løpet av krigen.

Som sagt var det noen som var med i NS, men det betydde ikke det samme som at de var angivere, det var ikke så mange som turte å bli medlemmer i NS på grunn av at de ikke ville at familien deres skulle bli dårlig likt av naboene.

Det var også stor rivalisering mellom de forskjellige NS familiene, det ble for eksempel sendt et brev til kommandanten i Mosjøen der en familie klaget over at de ikke fikk komme inn til naboene fordi de ble sett på som en motstander hvis det skulle bli et ordførervalg.

Det var også en del motstandsarbeid. Det var først og fremst våpentransporter og arbeid med å bygge opp motstandsgruppene som var under oppbygging i tida 1942-1944.

Motstandskampen hadde mye med holdninger å gjøre. Alt mulig ble tatt i bruk for å skape dårligere holdninger mot tyskerne. I Mosjøen ble engang snora i flaggstanga klippet av for at de ikke skulle få til å heise det tyske flagget under et besøk av “justisminister” Riisnæs (som var utnevnt av tyskerne). Dette skapte en bedre holdning hos folk.

HADDE DREVJEMOEN OG FANGELEIREN VED LUKTVATNET NOEN TILKNYTNING TIL LEIREN?
I nærheten av “Stuvland lager” lå det noen fangeleirer, blant annet leiren på Drevjemoen og ved Luktvatnet.

Disse to leirene hadde sannsynligvis ingen forbindelse med at “Stuvland lager” ble bygget. Den eneste forbindelsen mellom “Stuvland lager” og Drevjemoen var at det ble hentet ved fra Blåfjellet, like ved Drevjemoen, og at soldatene brukte å gå på besøk til de forskjellige leirene i fritiden.

Drevjemoen fungerte ikke bare som fangeleir, men også som en ekserserplass der de hadde tropper forlagt. På Drevja moen var det for det meste syke fanger som ble plassert. De hadde så å si ingen kontakt med Luktvatnet, som var en ren fangeleir.

En sommer i løpet av den tiden leiren på Stuvlandsåsen var i bruk hadde de russer fanger der til å hjelpe seg. Russerfangene gjorde det arbeidet tyskerne ikke ville gjøre. De gravde blant annet bunkerser og skytter graver slik at tyskerne kunne forsvare seg mot eventuelle angrep.

De ble også satt til å sage ved for vinteren. De hjalp også til med hestestellet. Det ble satt opp et skur som fangene bodde i, dette var ikke så stort og var ikke isolert, men fangene var der bare om sommeren. Det var til sammen 8-10 fanger der. Disse kom fra Drevjemoen. Både barn og unge ga dem mat, og som takk for dette fikk de figurer som fangene hadde skåret ut av tre.

Russerfangene hadde dårlige klær og de fleste var underernærte så selv om det var sommer var det sikkert kaldt for dem. Brakken de bodde i måtte de bygge selv når de kom dit. Den var bygd som et skur med skråtak, og ga ikke så veldig god ly for vind og vær.

Fangene hadde det likevel helt sikkert bedre den sommeren de var på Stuvlandsåsen enn de hadde det på Osen, fangeleiren ved Luktvatnet. Det var fangene ved Osen fangeleir som bygde veien over Korgfjellet.

Dette var en svært hard leir, av de 396 som kom dit i juni -42 var det bare cirka 50 som overlevde ut årsskiftet.

Man kan også se, særlig gjennom bøkene at de som bodde ved fangeleiren var enda mer mot tyskerne enn resten av befolkningen på grunn av at de så hvordan fangene ble behandlet.

HVORDAN VAR DET PÅ FRIGJØRINGSDAGEN? 
Den 8. mai 1945 var krigen over for Norges del. Da kapitulerte tyskerne og fem års okkupasjon var over. I hele landet var det stor glede over at det igjen hadde blitt fred, Drevja var ikke noe unntak, selv om de ikke fikk vite det før på kvelden.

Her på gården fikk de vite at krigen var over kvelden den 8. mai, det var ikke noen fest den kvelden, men det var noen som satte opp norske flagg utenfor husene. Jeg tror de fleste ikke ville gjøre for mye ut av det i frykt for at det bare skulle være et rykte. Ellers var det nesten ikke noen som hadde norske flagg i det hele tatt, det var jo ulovlig å ha slikt liggende i husene, man kunne bli fengslet for mye mindre ting.

Allerede høsten 1944 og på nyåret 1945, kunne innbyggerne iaktta det tyske nederlaget i Finland og i Finnmark, da begynte troppene å komme ned gjennom Norge på vei tilbake til Tyskland. Det var et ynkelig syn og de minnet lite om de seiersbevisste troppene som inntok Norge våren 1945. Tyskerne hadde mye proviant og brennevin igjen. Provianten og særlig brennevinet ble gravd ned slik at britene og nordmennene ikke skulle få tak i det. Bygdefolket fikk vite dette og begynte å grave etter kassene. Tyskerne oppdaget at de tok brennevinet og tok med noen av dem som stjal av dem opp til brakkene der ble de holdt noen timer før de fikk komme ut igjen.

Dette og at de også ble jaget bort, skapte harme hos de som bodde i bygda. Bygdefolket klaget til den engelske troppen over at de ikke fikk gå fritt i skogen. Det kom engelske soldater fra Mosjøen for å ordne opp, de hadde med seg maskingevær og la seg i stilling rett nedenfor leiren, engelskmennene sendte opp en mann for å megle og denne saken ble ordnet og bygdefolket kunne igjen grave etter brennevin ute i skogen. Dette viser at engelskmennene ennå var redde for at krigen skulle blusse opp igjen.

Likevel holdt tyskerne selv vakt over leiren og mannskapet, det var ingen fra de allierte som var der og passet på dem. De ble værende i leiren hele sommeren.

På grunn av at de hadde hamstret mat til et eventuelt oppgjør, hadde de mer mat nå enn under krigen. De hadde så mye mat at de spanderte på ungene. Den 17.mai hadde bygdefolket fest på gården Bakken. Det var ingen fest med hornmusikk og taler.

Det var visst en 17. maifest utenom det vanlige, men ungene fikk være med på den likevel. Bestefar kommer på at når han var på vei hjem var det en mann som lå i grøftekanten og sov. Bestefar og noen gutter til, gikk i en stor ring rundt ham for at de ikke skulle vekke ham. Det var visst mye fyll og drikking, for å feire at krigen var over. Det var kanskje ikke så rart ettersom de hadde levd i angst og uvisshet i over fem år.

HVA BLE GJORT MED RESTENE AV BYGNINGENE OG UTSTYRET ETTER KRIGEN? 
Etter at tyskerne hadde reist ble brakkene skalket igjen og desinfisert. Dette ble gjort for å fjerne eventuelle smittsomme sykdommer som for eksempel tuberkulose.

Storbrakka ble brukt til snekkerskole i 1945-46. Drevja samvirkelag startet opp i kjelleren den 25. juli 1946. Denne ble brukt helt fram til storbrakka brant den 25. november 1952.
Teglstein fra pipa er brukt i pipa på gården til bestefar.

Rødbrakka ble solgt til Albert Strøm. Før han overtok den ble den benyttet som brakke for veiarbeidere.

Mange av disse brakkene ble overtatt av privat personer i bygda og av dem bestefar kan huske var:
Nr. 5 Til Kåre Strøm.
Nr. 16 Lars Drevlandsjø.
Nr 12 Oliver Hauan.

Den største stallen ble delt mellom Helmer Stuvland og min oldefar Jørgen Avdem.
Fangebrakka ble brukt til uthus for snekkerskola, og senere som vedskjul på gården.
Vakthuset ble brukt til garasje og resten som ved. Denne garasjen står ennå, og er ennå i bruk.
Alle bygningene ble solgt til nedriving og flytting, bare dassene ble stående igjen.

Tyskerne reiv en del av gjerdet men mye av det ble stående igjen en lang tid etter krigen. Alt annet utstyr ble fraktet til Mosjøen, bl.a. våpen. Mye av dette utstyret ble lastet på båter og dumpet i fjorden. Dette var fordi de ville kvitte seg med alt som hadde med krigen og tyskerne å gjøre. Det var ingen som tenkte på at det kunne være av verdi å ha, blant annet til oppbygningen av det som var ødelagt. Mye som hadde historisk verdi ble også kastet.

En del av ammunisjonen drev i land og ble samlet opp av folk. Nødraketter og lysbluss ble blant annet benyttet under nyttårsfeiringen etter krigen. Det skjedde en hel del ulykker på grunn av dette. Ingen ble drept, men mange ble såret. Det var spesielt unger som drev og lekte med ammunisjonen som ble skadet. En fikk en splint i halsen og en i hodet etter at han hadde slått på en patron med ei øks, han ble sendt til Mo i Rana med en gang og overlevde så vidt.

Det hendte også engang at det var ei som brukte esker som ble brukt til tennhetter til ved. Dessverre var det noen tennhetter igjen i esken og disse tentes, hun var heldigvis ute da det smalt, men når hun kom inn igjen satt ringene på ovnen fast i taket.

AVSLUTNING
Det har vært en ganske grei oppgave å jobbe med, men ettersom det ikke er skrevet noe om denne leiren før, har det vært vanskelig å finne noe å skrive om. Heldigvis husker bestefar så mye om leiren at det ikke er noen problemer med å danne seg et bilde av hvordan det så ut og om hvordan det var der under krigen.

Jeg har vært avhengig av å dra nordover noen helger for å finne stoff å skrive om, men dette har ikke vært noe stort problem.

Det eneste jeg fant nedskrevet om leiren i bøker var et par linjer i Vefsn bygdebok, men det har ikke vært noe problem, jeg synes det var enklere å skrive noe ut fra en muntlig fortelling enn det er å skrive ut fra en bok. Man får mer frihet til å skrive hva man vil.

Jeg tror resultatet er godt, jeg har fått med det viktigste om leiren pluss litt til og er ganske fornøyd over resultatet. Det gjenstår bare å få noen tilbakemeldinger fra andre personer slik at jeg får vite hva de synes.

Jeg synes jeg har lært en god del om bygdefolkets syn på tyskerne og om hvordan det var i bygda under krigen.

Jeg hadde hørt en god del om hvordan brakkene sto allerede før jeg begynte med oppgaven så jeg hadde litt å gå ut fra.

Jeg har også lært litt om hvordan man skal sette opp og planlegge en slik oppgave. Det har vært en mye lettere oppgave å jobbe med enn jeg trodde det kom til å bli.

KILDEHENVISNINGER 
Jeg har ikke brukt så mye stoff fra bøker, men noe har jeg hentet der:
– Blodveien til nordpartisanavdelingen, av Cveja Jovanovic.
– Vefsn bygdebok, bind III.
– Jeg har også brukt et hefte laget av årgang 1969 ved Granmoen skole og ei dagbok skrevet av Olav Gulaker.

Halvard Avdem
[28.10.2006]