Poesi

Dikt av Egil Jonseng |

 

Jarnæss valgte seg april
Sveinulv Jarnæss var født i 1920, han døde 20. mai 1953, bare 33 år gammel. Jarnæss var litt av en Mosjøen-patriot, og skrev dikt, viser og prologer som i stor grad har utgangspunkt i Mosjøen.

Nedenfor har jeg tatt med diktet “April”, “Nordlandsnetter”, som bl.a. ble sunget av Jens Book-Jenssen m.m.

APRIL
Man synger om våren, om mai og den tiden
med duft av syrener i fargeglad spill.
Man synger om ungdom – og kjærlighet siden,
men glemmer at vakrest av alt er april.
Dunbløte knopper langs veiene står,
løfter seg opp mot en gryende vår.
Fløyelsgrå kjoler i solgullets glans
tripper på seljen i dans.
Hvor sneen har smeltet i skogbryn et sted,
der smiler fiolen – ja, kom skal du se.
For solen har kysset en tåre av kinn,
kjære april – du er min.

Så vender den livet mot lyset og solen,
og stæren har fløyet de tusene mil.
Når piken og gutten slår følge fra skolen,
da er det jo klart – du er midt i april.
Dunbløte knopper langs veiene står,
løfter seg opp mot en gryende vår.
Fløyelsgrå kjoler i solgullets glans
tripper på seljen i dans.
Hvor sneen har smeltet i skogbryn et sted
der smiler fiolen – ja, kom skal du se.
For solen har kysset en tåre av kinn,
kjære april – du er min.

NORDLANDSNETTER
Stilt under vinternatts frostklare sti
strømmer tonene mot meg fra stjernenes hær.
Og tonene blir til en skjønn melodi som blir din før den glider forbi.

Ta Nordlandsnetter i favn, om du kan, som det vakreste du øyner i verden.
En himmel flammer i nordlysets brann over drømmenes eventyrland.
La hvitkledte fjelle i måneskinnsdrakt få varme ditt hjerte og si
at Nordlandsnetters fortryllende prakt vel er vakrest av all poesi.

Engang skal komme en sommerglad stund,
og i kveldsolens glans skal du fange den inn.
Det toner fra havskjær, fra holmer og sund
i sin drømmende, nattstille blund.

Ta Nordlandsnetter i favn, om du kan, som det vakreste du øyner i verden,
der hvite seil stevner ut ifra land inn i solgullets evige brann.
Så lytt da til tonen som skjønnhet har brakt, til solbris som smyger forbi.
For Nordlandsnetters fortryllende prakt er vel vakrest av all poesi.

MOSJØEN 
Vi vil synge en sang av vårt hjerte ut
om den vakreste by som vi vet,
som i vårdagens glans mellom fjell og nut
for oss er det kjæreste sted.
Når i kransen av åser og skogkledt li
vi kan se den mens elvene glir forbi
mot den speilblanke fjord,
er vår kjærlighet stor.

Den kan smile ved vår og i sommersol,
den kan le mot en farve glad høst.
Her står Øyfjell på vakt som et verdig symbol
med en trangskarings tordnende røst.
Det er toner og ord vi kan skjønne best,
det er byen som er vårt hjerte nest.
Den vil være det
om vi evner å se.

Vi gjemmer dens navn ved vår hjerterot
hvor i livet vi enn drar av sted.
Hver en stein vi har trådt på med barnefot,
vil alltid minne om det.
Når med viljesterk kraft i dens lune favn
vi kan makte å gi oss til livets gavn
litt av trygghetens kår,
da er Mosjøen vår.

HUSBANKLÅNET 
Mel.: Flickorna från Småland.

Æ ha allti’ vært besjæla a’ et uførfalska mot
som no e b’ynt å rabbel mainn, æ bi snart idiot.
Æ lide a en byggefeber som e kolossal,
å nabon min e sekker på æ ikkje e normal.
De skjønne det æ reinne roint som ei forstørra mus
å prøve på å få det te å sæt mæ opp et hus.
Mæn kolleis det e gått te no – æ sjønne it j det spor
før skjemabunken som æ dræg på, dein e like stor.

Ja kolleis æ skoill lægg det an æ spekkelerte læng
det e itj bærre hokus pokus når’n må låne pæng.
Æ ramla inn hos Tre – Betong te’n Julius privat
å fækk mæ ti’ ei tegning som skoill værra akkurat
Dein sent æ opp te arkitækten, å æ ba så tynt
at no så mått’n rapp sæ litt før høgginga va b’ynt
Mæn fæmte da’n så fækk æ da et uførskammet skriv
kor’ n spøtte mæ i trynet og kor’n ber mæ n’yn å riv.

I medlerti’ æ aldri ha vært lessen a mæ da,
æ huka mæ på’n Nilsen å fekk skjema’n æ skoill ha
å sent dæm te’n ainner Nilsen som e hushankmainn
Så skriv æ: “Nilsen, fyll dæm ut å gjørra ailt du kain”
Mæn sku æ no få gå i gang, så vil det værra synd
Hain Ola Berg, hain mått vælsign mæ før æ koin få b’yn
Når takstbestyrer’n ha fått vridd det rætte om te vrangt
så står æ dær å kope – å e kome like langt.

Omsider fekk æ sent dæm opp te’ formainnskapet, æ,
å spurt dæm kolleis at dæm trudd det villa gå me mæ
Hain Andersen, hain e da it j så boklat som vi trur
æ synes hain va tækkeli’, mæn virka någet lur.
Så sa’n som det va te, hain, at ingen koinna gi,
at ingen koinna tænkt sæ te å gi mæ garranti.
“Å garanter på trynet dæmses går umulig an,
da e det ber’ å sletter pængan inn i varmen”, sa’n

Te slutt æ toilla opp te’n Hagen å fekk audiens
æ avansert mæ innpå’n for å gjørra mæ te venn’s
Så refferert æ slektsregistret da i korte drag
og hoilt fram lekså synet mett på bonden av i dag
æ kåssert litt om Øy-potetens gode renome’
at natturgjødsel’n dein va brest, og at det kom a det,
Hain Svare klængt sæ inn på, det vart diskusjon i flæng
Mæn tru it j at dæm koinna dræg sæ te å lån mæ pæng

DET NØTTE IKKE DET 
Mel.: Flickorna från Småland.

Det hender vel iblant at main kain reinne sæ på dæm
går omkreng å skryte, og som stadi hoill sæ fræm.
Adress’avisen dein ha vært så liddeli’ real
at selv om main e trønder, så e tonin heilt normal.
refferent for vinterlekan hadd’ æ rætt ei stri ”
for aillt som lukta trønder måtte skrives med petit.
Å hoill sæ slik før kjæften, der kor trønderan e me
når krypan e frå “Lamo’m”, nei, det nøtte ikke det.

Æ veit it’j rekti kolles æ ska uinngå å få sagt
hain Hjallis æ dein bæstan, når main sjer det sammenlagt.
Når’n føle sæ litt sliten, og når halsen dein e skraill,
da æ hain brest på mila, og rekorden står for faill.
Når Brechan ligg på kne og har tatt fingervaintan på
å peike ner med aille ti, nei, kolles ska det gå.
Dein ellevte “reserven” ha’n itj torsa gjort no’ me,
Hjallis hain går uinner læll, det nøtte ikke det.

Ja trønderan ligg over når d’e snakk om int’ligæns,
og blodet det æ tjukker med en egen konsistæns.
Hain Stokken å hain Estenstad å ‘n Bergmainn dæm e bra.
Det bli te det æ skryt om æ ska sei kor dæm e fra.
Hain Gjelten reist da ner å henta Kongens sølvpokal,
og “Damenes” for at’n skuille værra heilt nøytral.
det e it j før å hoverrer, men verden kain jo se
at trønderan e suveren, det nøtte ikke det.

Æ syn’s det e før jævli, men æ må jo si ifra,
hain “Wærran” tænkt å still sæ opp te valg i USA.
Hain Eisenhower veit man jo e trønder ifra før,
så “Lamogutan” har no rætt et helsikes humør.
Det var førræsten rørende og snildt a’n Ali Kahn
som ikke glæmt familjen sin på Ronglan, nyttårsda’n
Dæm huske kor dæm e ifra, det. mangle ikke det,
hain Trumainn sendt da julkort, hain,
te slekta inn på Kne.

DET KOMMUNALE 
Mel.: Svigermor og Evensen og kjærringa og jeg.

I tyve år har jeg fordrevet tiden ganske svint,
og i kampen for tilværelsen så har jeg hengt på spaden.
Teknikken den er grei, og man kan ha det ganske fint
når en venner seg til livet her i traden.

Vi deler oss i puljer, og vi holder oss ajour
om hvem som drekker kaffe og om hvem som står på lur,
og passer på at ingen ska’ få ha no’n gyldig grunn
å vekke dem i grøfta som har tatt en liten blund.

Litt jævelskap det er det her i gata stødi vekk,
for den ene dagen kan det være vannet som er frosset.
Den andre dagen er det vel kloakken som er lekk,
og systemet her det virker noe klosset.

Og da må vi gå løs igjen og prøve på å stå
og pønske ut en løsning – mens de andre passer på
at de som drekker kaffe, kan få greid å komme hjem
før viseren på klokka har fått rusla over fem.

Han sjefen vår er opptatt med vår reguleringsplan,
så han rekker ikke alltid å få tatt en titt i grøfta.
Han går omkring og plages og er ikke fresk om da ‘n,
og om morran er’n snurpete i kløfta.

Akkordene blir fastsatt av vår grøftekomite
som regulerer tempoet og prisen opp og ned.
Personlig vil jeg gratulere dem med personell
som har en grøftegraverstab som kalkulerer selv.

En dag så ble vi kommandert til skogs å hogge ved,
så nå er dem blitt tussete i administrasjonen.
Det rabler for han Ola, han begriper ikke det
at vi ødelegger hele kondisjonen.

For vi som har en innarbeidd rytme og tabell,
vi kan’ke ta no’n risiko å gjøre slike sprell.
Som kommunal elite må vi holde på vår front,
for nervene de krøller seg og tåler ikke sånt.

Kommunen har nå endelig forstått å skjønne på
vår forenings store energi, og sjefen er’ke lusen.
Han kjøpte inn et underverk med larveføtter på,
og så skreiv’n ut en sjekk på nitti tusen.

De sosiale goder kan vi nyte nå om da’n
på plysjbetrukket sete som kan hektes fast på spa ‘n.
Kommunens store gravekjeft levert ifra Paris,
den kjører oss med flagg i spissen – inn i paradis.
[30.04.04]

 

Regler frå Vefsn
Høgskolen i Nesna hadde et desentralisert førskolelærerutdanning i 1988. Følgende studenter fra Mosjøen hadde et prosjekt med med tittelen “Gammel barnekultur fra Vefsn”; Ellen Steinmo Johnsen, Helene Staal Brekke, Siw Nordmark Solvang, Karen Elise Dahlmo og Åse Skille.

Resultatet ble en omfattende dokumentasjon av mange gamle rim og regler som er i ferd med å forsvinne i disse Playstation – tider. Her er noen smakebiter fra prosjektet:

Fingerregle
Tommeltott
Slikkepott,
Langemann,
Gullebrann,
og lille Petter spillemann.
Kilde: Else Solli

Regle brukt når ein onge datt og slo se’
Hønæ pessæ,
han’ kokkæ,
lamme’ la ein lort på ein sveis,
I måro deinn dag,
før solæ står opp,
då e’ dæ ålpalo

sveis= høvelspon
ålpalo: gått over
Kilde: Gina Knutli (Denne regla er opprinnelig fra Drevja. Gina har lært den av sin bestefar, Kam-Ola).

Ein to – gjol sko
tre, fire – gjol slire,
fem, sæks – gjol ein læst,
sju, åtte – sat på potte,
ni, ti – kvestæ vi’ (vier),
ølle, tolv – sopæ golv,
trætt’n, fjort’n – sopæ lort’n
fæmt’n, seis’n – fyræ peis’n,
(fæmt’n, sekst’n – skot hæst’n),
søtt’n, at’n – gjækk på gat’n,
nitt’n, tjue – stal ei ku,
å, dæ va du de sjettsu

vi’ = vier
sjettsu = grisesu, purke
Kilde: Else Solli

Ein to – gjer sko
tre, fire – gjor slire,
fem, sæks – gjo lest,
sju, åtte – batt ein votte,
ni, ti – kvestæ vie’ (vier),
ølle, tolv – sopæ golv,
trætt’n, fjort’n – sopæ lort’n
fæmt’n, seis’n – reint på skeis’n,
søtt’n, at’n – gjekk på gat’n,
nitt’n, tju – åt opp ei ku,
å, dæ va du de mærrasu
Kilde: Gamle ord. ordtak, regler o.a. frå Vefsn. Bjørnådal Bondekvinnelag.

Dessæ, dessæ dågæ,
kjerringæ ventæ mågæ,
ho veintæ i fjol, ho veintæ i år,
mæn ailler så kom dæ mågæ fram.
Kilde: Else Solli

Elle melle
Elle melle deg fortelle,
skipar går ut på hår,
rygg i rand,
to i spann,
snipp, snapp, snute,
du e’ ute.

Kommentar: Siden det ble slutt med å ha skinn (hår) under skia, ble denne regla endret, mange varianter inneholder uforståelige vendinger som; “… skipet går ut i år”, eller
“… skipet går ut på hår”

Friar-regle
Å hei, å hoppsann, å far i tull!
Vi har ein friar i vente.
Her e’ no komen ein Drevje-rull,
og han e’ vill ette’ taus’n
Kilde: Vefsn Bygdebok

Skjuræ
Ingen har så vakker ei dotter som skjuræ,
vakkert står ho, og vakkert går ho,
og friar får ho mæ julæ.
Kilde: Vefsn Bygdebok, særbind 2

Kråko
Kråko satt på muræ,
og skrekkæ nett så skjuræ,
så haul ho Lussi-brakjet,
så datt ho nedfør takjet.
Vefsn Bygdebok, særbind 2

Kråko – versjon 2:
Kråko satt på gardastaur,
sang åt sennæ ongæ,
så draup det ein drøpe tur kråkerævæ,
og ner på Per si tongæ.
Kilde: Else Solli

Ride, ride ranke
Ride, ride ranke,
hesten heite Blanke,
salen va a silkety,
sat ei lita jente i,
å kor ska jento ri,
jau, bort te kongen å fri,
kongen va kje heime,
og drånningæ sat å bakæ,
så ba vi om ei kakæ,
så dreiv ho oss puinn øræ,
og ba oss ut å kjøræ.
Så kjaul vi utfør ein bakke
og braut a både ræv og nakke,
ha rævæ vør a glas,
så ha ho gått i knas,
mæn løkko ho va god,
at ho gjækk bære medt i to,
og dæ e’ ho einno.
Kilde: Else Solli/Alvhild Almås

Tetingen 
Tetingen sat i rise,
sång så vakker ei vise,
hainn sång i reng,
han sång i kreng,
hainn sång åt’n Per før ingenteng.

Teting = småfugl, talgteting=kjøttmeis

Tå regle
Teti
Tåti
Telemu,
Hampefru,
og store gubben sjøl.
Kilde: Else Solli


Akka Bakka
Akka Bakka
bonka, rakka,
ekla mekla,
sjong dong,
filli fong,
issa bissa,
topp.

Ola dilt,
Ola dalt,
Ola spekesild
og salt

Hermann, permann,
kallevalle vermann,
inkel stinkel,
stermann.

Ole, dole doff,
kinkeliane koff,
kinkeliane birkebane,
Ole, dole doff.

Jeg er nordmann 
Jeg er nordmann
født i Sverige,
Danmark er mitt ferdreland,
snakker russisk
som en jøde
skjønt jeg er en engelskmann

Finbeck og Fia
Finbeck og Fia på landeveien dro,
Finbeck hadde støvler og Fia hadde sko.
Rett som det var måtte Fia på do,
mens Finbeck sto utenfor og lo.
Ho-ho-ho.

I di dadda mi,
effalera,
boddisera,
kri, kra
kattelabb,
illan billan
beis (bais)

En gul knapp,
virre, virre vapp,
du slapp.

Kille geita Meldo,
koma heimatt utur fjeldo
te kveldo.
Ho Rosa og ho Dokkæ,
og nøklan bar ho Sokkæ.
Ette kom Langspenæ, Spjuthonnet,
og Fagerleia, ho trepper-Nøkle,
og ho vesle geita.
Kilde: Vefsn Bygdebok, særbind II.

Katto og Killingen,
dei sloest om vellingen.
– Au, au, au! Sa Killingen,
e’ brente me på vellingen.
– Mjau, sa katt’n,
du kunne let me hatt’n. (”let me” = latt meg).
Kilde: Vefsn Bygdebok, særbind II.

Løkko på reisæ,
katto i meisæ,
rompo te bølband.
Kilde: Gamle ord. ordtak, regler o.a. frå Vefsn. Bjørnådal Bondekvinnelag.

Aron, baron,
kako vart rå,
kniven va ruståt,
å beit ikkje på.
Kilde: Gamle ord. ordtak, regler o.a. frå Vefsn. Bjørnådal Bondekvinnelag.

Sullæ, lullæ, lite gull,
lat vi ha havt stuo full,
kjøkene og kammerse’,
å hjåen oppå loftæ.
Kilde: Åslaug Langjord Remmen.

Katto satt puinn omnæ og spann,
så kom dar ei mus fram,
du spinn så grant, du snørto mi. (Ei ”snørtæ” står til verbet å snørta, som betyr å fare fort. Jf. ”snørten” og ”snørteleg” – som betyr rask, flink eller gjæv.
Dæ sa musæ mæ katto si.
Katto kastæ både rokk og tein,
og sprang på musæ sett nakkebein:
Dar ska du få på dett skarpe skinn,
før du lastæ på spinningen min.
Kilde: Norveig Smedseng

Rie, rie, rie,
Tel kongens gård å frie,
Kongen va kje heime,
Hain va i Engeland å friæ,
Og fækk seg ei lit’ piæ,
Som heite Anne Marie
Kilde: Alvhild Notler Steinmo

Ride, ride ranke til møllerens hus,
Der va kje ainnæ heime,
enn lille kattepus
Kilde: Alvhild Notler Steinmo

Ride, ride ranke til møllerens hus,
Ingen ain va heime enn en lit’n kattepus.
Han sat på ett anker og drakk a’ eit krus.
Ja, d æva Liv sin lille kattepus.
Kilde: Åslaug Langjord Remmen

Ride, ride ranke,
Hest’n heite Blanke.
Kvar ska vi riæ?
Åt kongsgår’n å friæ.
Kongen va kje heime.
Dråninjæ sat og bakæ.
Så ba vi om i kakæ.
Ho la oss puinn øræ,
Å ba oss ut og kjøræ.
Så kjaul vi utfør ein bratt bakke,
Og slo a’ både ræv og nakke.
Ha rævæ vøre ut a’ glass,
Så ha ho gått i tusen knas,
Men ho van o ut a’ kjøt og blod,
Og dærfør gjækk ho mett i to.
Kilde: Åslaug Langjord Remmen

Tetingen
Tetingen sat i risæ,
han sång så vakker i visæ,
hainn sång i reng,
han sång i kreng,
hainn sång åt bane før ingenteng.
Kilde: Norveig Smedseng

Roæ, roæ lavreng,
Vøgg no bane før ein kavreng.
Får e’ ikkje kavreng så,
Let e’ vøggo stå,
Og banet ligg og gråtæ.
Kilde: Vefsn Bygdebok, særbind II

 

Ro, ro elte,
Banet fekk eit belte,
Nye håsæ, nye sko.
Så ska banet ut og ro.
Kilde: Norveig Smedseng

Bånsull
Roæ, roæ rekkæ,
Båt’n sto og vekkæ.
Opp før dlan,
Nedfør dalan,
Sto ei litæ kannæ,
Og d æva jomfru Annæ,
Med støtt stakk og nokæ lite låghalt.
Kilde: Gina Knutli

 

Roæ, roæ på fjor’n,
Drag ein sei mæ spor’n.
Drag ’n både mæ lever og rogn,
Kast’n i skuto og fer te’ Sogn.
Kjøp igjen malt og rog.
Brykje og bakæ,
Ei stor ei kakæ,
Åt han litl Olæmann.
Kilde: Norveig Smedseng

 

Han Olæ og ho Ragnæ,
Dei seglæ i ein tresko,
Treskoen kvålvæ, og dei datt i ålvæ.
Då dei kom te Rossvoll,
Så låg dei dar og feskæ,
Og då dei kom i lainn,
Så va sko’n full av vainn.
Kilde: Åslaug Langjord Remmen

Gammelmostræ (polsdans)
Gammel-moster, vell du gift de’?
Vell du kom på nybursloftet mett?
Dar ha du ailler vøre.
Lørvån de dansæ rundt omkring.
Kubbel-lusæ krau ipunne.
Kilde: Norveig Smedseng

Sangleik brukt på juletrefester
Kilde: Alvhild Notler Steinmo

Refreng: Her kommer jeg med søstrene mine,
etter kommer jeg med brødrene mine.
Moro er å hilse på kjenninger i flokk.

Etter som vi vandrer,
vi neier for hverandre,
vi neier for hverandre,
vi neier for hverandre,
moro er å neie for kjenninger i flokk

Refr. Her kommer jeg med søstrene mine,
etter kommer jeg med brødrene mine.
Moro er å hilse på kjenninger i flokk.
Etter som vi vandrer,
vi bukker for hverandre,
vi bukker for hverandre,
vi bukker for hverandre,
moro er å bukke for kjenninger i flokk

Refr. Her kommer jeg med søstrene mine,..

Etter som vi vandrer,
vi bytter for hverandre,
vi bytter for hverandre,
vi bytter for hverandre,
moro er å bytte for kjenninger i flokk

Refr. Her kommer jeg med søstrene mine,..

Etter som vi vandrer,
vi sikksakk for hverandre,
vi sikksakk for hverandre,
vi sikksakk for hverandre,
moro er å sikksakk for kjenninger i flokk

Etter som vi vandrer,
vi kjeder med hverandre,
vi kjeder med hverandre,
vi kjeder med hverandre,
moro er å kjede med kjenninger i flokk

Framgangsmåte:
Her kommer jeg med søstrene mine: Jentene går mot guttene og neier, går så tilbake på plass.
Her kommer jeg med brødrene mine: Guttene går mot jentene og bukker, går så tilbake på plass.
I første vers går alle rundt og neier for hverandre. I andre vers går alle rundt og bukker for hverandre.
I tredje vers har alle en ting i handa og bytter med hverandre.
I 4. vers går alle rundt og sikksakker med hverandre.
I 5. vers går alle rundt og kjeder med hverandre.
Hvis det er mange deltakere synges verset flere ganger til alle er ferdige.

Juleleik:
Jer er en liten spillemann,
Som kommer helt fra Helgeland,
På fela jeg spiller de deiligste triller,
Simselisim, simselisim, simselisim sei.

Samme verset synges flere ganger, mens det skiftes instrumenter.

Fire ord i øyra
Kilde: Gamle ord. ordtak, regler o.a. frå Vefsn. Bjørnådal Bondekvinnelag.
Fire personer går rundt og kviskrar ord, slik at det dannes setninger som begynner med;
1 Når eg gjekk til …….
2 Møtte eg ……
3 så bar det til ….
4 og så vart det til

Etterpå skal alle etter tur, si setninga slik den ble etter å ha satt inn ordet.

Ein går rundt og kviskrar til alle etter tur, ein del av ei setning som begynner med ”når”. Etterpå kjem ein annan og kviskrar noko som tek til med ”så”. Dette bli avslutninga på setninga.
Sidan skal alle etter tur seie fram kvad ei har fått.

JULSPÆL
Her kjem fire glade spilemenn i frå Trøndelag,
De kan spille fioliolidei,
De kan spille bassfiolin og fløyte,
Og de kan danse hopp-faddiralla, hopp-faddiralla, hopp-faddiralla.

Sju vakre jenter i en ring.
Vakreste jenter her omkring, sju vakre jenter alle,
Jentene vender seg i ring,
Søkende etter vennen sin, sju vakre jenter alle.
Ære være vennen min,
Den som jeg rekker hånden til, han har mitt unge hjerte.
Nå skal vi leve lykkelig og glad.
Nå har vi fria og fått ja. Sju vakre jenter alle,

Jeg gikk meg ut i lunden en kveld i måneskinn.
Der traff jeg en herre så fager og så fin, fin, fin.
Han lova meg sitt hjerte han lova meg si hånd.
Så knytter, så knytter vi kjærlighetens bånd, bånd, bånd.
For de bånd som vi har knyttet skal aldri løysast mer.
Bare Per-med på loftet skal løysa disse bånd, bånd, bånd.

Jeg gikk meg ut i lunden en stille sommerkveld,
Der drakk jeg meg et beger av det brusende hvelv.
Der var en til.
Kan du gjette, kan du gjette, kan du gjette hvem det er?
Å danse det vil jeg så gjerne,
Hvis bare jeg kunne for far og for mor,
Han far han sa ja.
Ho mor ho sa nei,
Å danse det vil jeg så gjerne,
Hvis bare jeg kunne for far og for mor,

Jeg satte brillene på min nese,
For å se om jeg kunne lese,
Jeg leste så at det var umulig å leve lykkelig foruten deg.
Tra-la-la-la-la-la, ja så.
Jeg leste så at det var umulig å leve lykkelig foruten deg.

 

Anton Sauflokkli
Oddvar Steinrud ga ut Husfauel’n min i 1981. Han laga figuren; Anton Sauflokkli, som ble meget populær. Et av de diktene som virkelig slo gjennom var “Føste julgåvo”. Oddvar Steinrud var en av de første på Helgeland som skrev humoristiske dikt på dialekt. En viss harselering med kunstnere ligger mellom linjene.

Føste julgåvo
E va nie år
dæ låg tre pakkæ puinn jultree
e sku ha den einæ.
Tiæ sto helt still
e trudd at hjartæ stoppæ.

Klokko tie sa’n far:
no kan dåkker åp’n pakkan.
Derran feklæ e mæ knut ‘n på lofotsnøre
auån va atte:
e drøymt om snurebas, ludospæl eller æmtyrbok,
Gråpapire va vække, auån oppe
e va komen te sans og samleng

I pakko låg et nytt øvlin
frå ho tante i Skjervgat’n.
«Slit dæ mæ helso», sto dar.
Mæ sprænggråt i røystæ sa e:
dæven han steikje
– og fekk ‘i flathand over kjæftn

Reng Dolstadklåkkår
Reng Dolstadklåkkår reng
Minn folk om at di træng ikkje
fyll trillvogn ette trillvogn mæ varår
og bær se åt så di ‘kje ha sett mat før.

Reng Dolstadklåkkår, reng
Minn ungdomen og ungan våres om
kor heldi di e så veks opp i Vefsn
og ikkje i u-landan – dar di går mæ tom mage
og i den sæle jultid.

Reng Dolstadklåkkår, reng
Minn oss om at ette bakardag kjem knakardag.
Gløym ikkje at vi og skæ lev æ på nyåre
så gjeldfri så mule.

Reng, Dolstadklåkkår, reng
inn ei fredfull jul i bygd og by
dar folk har kræftæ igjen te dæ bæste a alt
ta se heilhjartæ a kvaranner.

Ette jultre
E vassæ i laussny te live
på leiteng ette julgranæ
Dar sir e tre’e så e hengt
sløyfæ på i haust.

E sagæ dæ ned
pekkæ dæ i sny’n
sir på dæ
og sei høgt; nydele.
Dæ e yvent så ‘i flokkhønæ
stammen e helt dækt
a jupgrønt, angenes bar.

Snart lys dæ opp i stuen
mæ kulår, gletter og norske flagg.

Meljæ 
Saurullån e kokæ
no e dæ meljæ.
Far bryt flatbrød
i storkommen hinnes bæstæ
ausæ sø og feitæ over dæ
rotæ rundt mæ treskeiæ
smakæ se fram.

Vi sæt oss te bords
gløttæ ette sirapen
smattæ og slafsæ
og syn ho e bættele god.

Fattigmann 
Dæ best kaffebrøe e veit om
e en nyss ilan’drien fattimann
frå smultgryt’n
liggan på en flatbrøleiv
før å koln se ulite
før e får’n på tungo.

Kanskje e dæ så at
krakje søkje makje.
men e sei så dæ e tel:
e får ikkje beire kaffebrød
enn ein nyss ilan’drien fattimann.

Husfauel’n min
På brette utfør glase
kjem ein fauel flaksan kvar måro.
På vakt mæ skræmte auår
set han dar og troll-et.

Idag e fauel’n illskjen
ja, beint ut førbainnæ, e han.
På brette lik ein brødskalk
ista’n før innmat.

Arme husfauel’n min,
vesle kråkesnusko mi!
Imåro skæ du få kumage igjæn!

Kjærleiksvisæ 
E ligg nakjen puinn fel’n
og e får ikkje søvæ.
E ha lie og tenkt på de i heile kvell
og på dæ du løvæ –

Dæ va nåko du ikkje vill røpæ
Ska tru om du vel mætt
min løst imåro
og lag me sjikkele mæ krøpæ?
Men no må e søvæ føst.

Solæ kjem 
Andekti står e og sir
at lyse kjem sigan
ned åt husan

Plussele står e
i ei oseiele gleæ.
Di føste veike
januarstrålan
ha nåt den innfrøsne
sjælæ mi.

Vår 
No lyse bakkan
a bly’en gråsømlæ
så ha åpnæ se a solæ
i ei sjelvenes gleæ.

No skill gråsømlo
inni heile me
fyll me mæ vår
så e jublæ te live
og e gla
før å va tel.

Soria Moria 
(Avslutneng på Toppen 1980)
E kom opp Toppbakken
mæ klean i et høvdyntrekk
så spent at dæ kjetæ i magjen
og at hjartæ dansæ sprengar i brøste.
E va åskeladden på væg te Soria Moria slott.
Du velsegnæ dag og tid
så løkkele en glunt e va!

Under tårne va dar ikkje slott.
Sånn i dæ ytre vart dæ
omentrent så i stuen dar heime:
vaskarfat og halmbomster
utedass og avistørk
ombytarhalg uten dusj
mykje fesk og potades
blåbærgraut og sursild på kako.

Vi fekk ikkje besøk jentån
då kunn vi bi heimjagæ
Sto en og klinæ nedi bakken
og styrar’n såg dæ
fekk en reprimande på kontore.

Ette så åran ha gått
bi Toppen før me så før dåkker
et Soria Moria å drøym se tel.
Når e set dar i skogjæ og kvile
kjem minnan strøyman
så gla, så go og lys.

E tenkje på då e føste gongjen
vandræ oppover Toppbakken
mæ klean i et høvdyntrekk
og fekk opplev den bæst tiæ
i live.

Skisøndag 
Kan ein tenkje se
ei beire kjenslæ
ette en tur mæ klabbføre:
set se lunt på fjellæ
sjå Finnknean og Di Sju Søstre
mot klårhemmel’n
kjenn ein sval vårbris
hør at sny’n brånæ
legg ein appelsinbåt på tungo
mys imot solæ
nyt stillo
i og drøym se bort.

Halg 
Dar dætt siste granæ
no e dæ halg.
No skæ e heim og bytt om
vasskjæmm håre
et me stappmætt på graut
ta me et par klipår snus
besøk han Eilert
og drekk me rusan
på karsk.

Lørdagskvell 
E sat dar så oftæ
ette fellingæ a granæ
pustæ me opp
og glet me te halgjen
te å treff kjenningan
på ungdomshuse.

E kan hør «Hammarforsens brus»
og glaskratt’n frå festfolkje
E kan kjenn godsåpluktæ
frå kjekan hinnes Lovise
og hjartslagjan frå brengo
dar vi svengæ oss hugtikjen
i trekkspælvals

Slåttønn 
Dæ spælæ mot jarn
når velbrukæ brynæ
flintræ over ekje
på nyslipæ ljåæ
lengje før solæ ha ovræ.

Dæ sokkæ i døkjæ
når slåttkaran kappast
om gjævast skåræ
kviskræ over engæ
når taus’n bredd grase
mæ nytinnæ rivår.

Dæ angæ så gøtt
når mårosolæ skein
på nedslien villgras
Dæ vaks inni me
når e slo forbi karan
og nettast jento –
va mi.
[22.09.2007]

 

Originalt dikt fra en original dikter
Egil Ivar Jonseng (født 24. mars 1900 død: 12. okt. 1971) var Øver-Drevjens store poet. Oddvar Bjorhus har tatt vare på ett av hans utallige dikt. Egil var mest kjent for sine nidviser og niddikt, men dette diktet er et seriøst dikt om Drevjadalen.
[08.10.2010]
Helt øverst i dalens fjellrike trakter,
aldri beskrevet med dikterens penn,
ligger vår heimbygd så værbitt og vakker,
ryddet av harde og strevsomme menn.

Bygda er vakker med skoger som suser,
lier som skråner fra fjellet og ned.
Dalen og elven med fosser som suser,
Toven og Blåfjell som blåner i kveldsolens fred.

Her kan du gå i de grønnkledte lier,
i lyse netter ved midtsommers tid.
Vandre på gamle og bortgjemte stier,
minner om tider som nå er forbi.

Nede i dalen vår rødmalte kirke,
kaller på gamle på liten og stor.
Her sover de som har sluttet sitt virke,
fredfullt og stilt i heimbygdas jord.

Fattig er bygda her oppe mot fjellet,
slitsomt og stridt er det mangen en gang.
Men når vårt flagg friskt i vårvinden smeller,
synger vi også vår fedrelandssang.

Bonden som sliter med harva og plogen,
ser at det spirer av det som han sår.
Selv er han værbitt som fjellet og skogen,
grånes og bøyes mens årene går.

Trist er det kanskje når høststormen kommer,
til oss med regnvær og kulde og sludd.
Alt som ble grønt i vår herlige sommer,
visner i rimfrost og iskalde skrudd.

Vinteren er mektig og stormene hyler,
snebyger kommer i virvlende dans.
Men også dager når solen forgyller,

 

skoger og fjell med sin eventyrglans

Vinteren og mørket må her også vike,
rømme for vårsolens seirende makt.
Atter blir snestormens værhårde rike,
pyntet i vårsolens berusendes makt.

Trekkfugl som kommer med våren tilbake,
hilser med jubel vår heimbygd på ny.
Her vil de bygge og bo med sin make,
til de fra snelandet atter må fly.

Dypt i mitt hjerte, jeg alltid vil gjemme,
minnet om Toven og fjellet det blå.
Heimen og bygda jeg aldri vil glemme,
hvor så min ferd her i livet skal gå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Minne om mor
– dikt av Johan Rossvoll

Det går ein fot over tunet,
han set seg så stille ned.
Det er som han kviskrar til sporet,
No vil eg så gjerne ha fred.

Men eingong var foten spenstig,
han var som ei fjør av stål.
Der han trippa seg fram etter vegen,
mot nære og fjerne mål.

Der heime så flittig du streve,
for deg vart dagen lang,
men aldri eg høyrde du klaga,
det gråe du pynta med song.

No kvile den sterke handi,
som losa mine første steg,
og den rolege stemmen som minna,
om det gode på livsens veg.

Fram strøymer ein flaum av minner,
der eg vankar i villaste kratt.
Skal tru om eg ein gong finner,
den vegen du viste meg att.

 

Brennvinsviso
Brennevinsvisa er nedskrevet i Drevja høsten 1924. Om den opprinnelig er fra Drevja er uvisst.

Vefsn-folket i komagan, dei driver ein fin industri,
den finaste heimbrent dei laga og dyrker sitt arbeid med flid,
Av pressgjær, sukker og vatn dei lagar den finaste brygg,
som oftast så brenn dei om natta for då kan dei føla se trygg.

På ein gard i Vefsn, der fødtes til verden ein gut,
den guten var krokut i låran, og svor i frå første sekund,
Og moren kalte han trollet, og syntes at namnet var godt,
og trollet ble døpt i ølet som faren til jul hadde fått.

Då guten var nykonfirmert så drog han til Mosjøen ein tur,
der smakte han denatuerat dunder og litt politur.
Då svor han: nei, develen rive, slik ein drikk vil eg aller meir ha.
Nei, før vil jeg heimbrenning drive, jeg begynner i morgen den dag.

Så gjekk han på kooperativen der fekk han 10 kilo farin,
og atter så svor han develen rive, den heimbrenta mi ska bli fin.
Og pressgjær det fekk han i Elsfjorden, 280 gram,
så kunn han frå Elsfjorden draga tilbake til Vefsn og heim.

Det første produkt ble elendig, det lignet no mest på urin,
det var resultatet av hans brenning av vatn, pressgjær og farin,
Og siden så ble det bedre no brenner han rett som ein kar,
og mens han på Drevja spaserer så brenner hans far som vikar.
[04.11.2006]